Størrelse 52? Noen?

Etter å ha fått både et vakkert eksemplar tovede tøfler og oppskrift av en tøffelheltinne for en tid tilbake, tenkte jeg det skulle være en ganske enkel jobb å strikke et par selv. Ullgarnet lå klart fra et tidligere prosjekt, knallgrønt, mørkelilla, noe særdeles rosa og litt sort.

Strikkingen gikk fint, som seg hør og bør etter en lang og kald vinter. Så skulle praktverkene, som i ferdigstrikket og utovet utgave kunne brukes som luer, toves. 40 grader gikk ikke, de krympet med en halv centimeter. De fikk seg noen runder i trommelen på 60 grader, men kom provoserende nok like enorme ut igjen. Jeg klinte til med 90 grader, men til ingen nytte.

Jeg har forsøkt med kokende vann og iskaldt vann. Jeg har skåldet og forfrosset både fingre og tær. En halv flaske grønnsåpe er brukt, om ikke annet lukter det rent hos meg. Nå tenker jeg på å gi bort tøflene til sanitetskvinnenes vårmarked. De kan lodde dem ut som sitteunderlag.

Kjærkomment pensum

I dag tidlig var det flinkis-Hanne Maren som våknet fra nattesøvnens lune dvale, ikke hun andre giddeløse. Flinkis-Hanne Maren sto helt tydelig opp med riktig bein først, og med en strålende idé, som samtlige av landets professorer ville bønnfalt: Lese pensum før skolen. Vanlig rutine er at både skole og pensumlesing på én og samme dag blir litt i overkant mye, men i dag var formen fin, og super-Hanne Maren var klar for et skippertak.

Med nygredd hår, ferdigsmurt skolemat og sekken pakket, satte jeg meg til rette i sofaen med Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet i fanget. Målet var å nå side 35. Driven var fin, tempoet godt. Stadig flere linjer ble preget med rosa markeringstusj, og tiden var på min side. Stolthetsfølelsen av å la pedagogikkprofessor Hargreaves vinne over God Morgen Norge var drabelig.

Det eneste minuset jeg er i stand til å se ved morgenens leseøkt, er at jeg med fordel kunne avsluttet noen sider tidligere. Fra siste avsnitt på side 35 kan jeg gjengi følgende: ”Mer skolegang vil ikke alltid tilsi det samme som bedre læring”…

Flinkis-Hanne Maren forsvant øyeblikkelig opp i røyk. Hun hadde nådd målet om side 35, med så var det da også slutt. Kvalitetslitteraturen fikk sving på virksomheten i hodet. Tilbake i sofaen satt den samme, gamle uvirksomme varianten av meg. Naturligvis tok jeg pensumet til etterretning, og jeg lot meg inspirere av professorens tekst, med øyeblikkelig virkning.

Hva lærer jeg egentlig av døll forelesning? tenkte jeg i mitt stille sinn, slo på TV-en og vinket til skolebussen som kjørte forbi.

Idrettsreformasjon 2010

Sett i lys av siste ukes fotballseriestart, et nylig overstått vinter-OL og diverse andre akrobatiske arrangementer hvor folk har kavet rundt med ski på beina, kommer herved noen forslag som jeg håper kan få plass i idrettsreformen av 2010. Ikke at noen reformkomité har bedt om synspunkter, de finnes knapt, men jeg håper likevel at noen der ute kan ta forslagene mine til etterretning.

Jeg ser behovet for omstrukturering, og velger å heve parolen hvor det står ”JA til mer meningsfull toppidrett”. Det virker nokså poengløst at damer og menn bare en ukes tid etter de konkurrerte i henholdsvis tre og fem mil i OL, igjen skal gå om kapp. Distansene er like lange. Navnene er i stor grad de samme. Hvor mye kan egentlig fysisk form og vinnersjanser endre seg i løpet av en ukes tid?

Det samme gjelder i hoppbakken. Der vil jeg herved foreslå at vi fra nå bare sender utfor de sju-åtte antatt beste, så kan de heller hoppe ti ganger hver. Sluttsummen av poeng er da er mye mer troverdig, hvis målet er å kåre verdens beste skihopper, enn etter bare ett eller to hopp. Arne Scheie har min fulle medfølelse når han synes de nye vind-reglene er kompliserte, alt som skal trekkes fra og legges til. Selv tenker jeg at når først vindens styrke kan føre til pluss eller minus på poengsiden, kan kanskje et par andre ting også få plass i skjemaet. Har hopperen hatt influensa i løpet av de siste par ukene? Gjennomgått større omveltninger, som skilsmisse? Et ja her, og han er automatisk to poeng rikere.

Faren med tilleggspoeng for skilsmisse er helt åpenbart et renn av separasjoner. Hvis vi i tillegg innfører trekkpoeng for bryllup, under påskudd at hopperen muligens flyver på kjærlighetens vinger, vil sivilstatusen til verdens hoppere bli et sørgelig skue. Og skulle noen mot formodning velge å gifte seg i løpet av vinteren, får sladrepressen en deilig og klam tittel: ”Sa JA til Gina og to minuspoeng”.

Jeg ser for meg samme system i langrenn, at de kan gå flere løp etter hverandre, for til slutt å lande på en snittid. Mulighetene er til stede for at noen av herrene vil akke og ojje seg litt når de kommer til dagens siste femmil, i en rekke av ti, men den som vil være med på leken, må tåle steken.

Du kan si dette blir å stikke pinner i ribbeina på idretten *, og det kan ikke garanteres for at noen av lanseringene vil gjøre idretten mer publikumsvennlig. Ei heller fotballforslagene:
Det vil det ikke gå mange år før sesongene overlapper hverandre nå, og TV-bildene fra serieåpningen viste helt tydelig at fotball er på god vei mot å bli vinteridrett. Vi går en rikholdig, men akk så snever, tid i møte. Oppryk, nedrykk, kjøp av spillere, salg av spillere, kvartfinaler, kunstgress, klubbøkonomi og trenerbytter vil bli utførlig diskutert det neste halvåret. Personlig synes jeg fotballen tar litt for stor plass, det tar for lang tid. Enn hvor lite sportsinteressert jeg er, har jeg kjennskap til at enkelte kamper avgjøres med straffesparkkonkurranse. Forslaget jeg herved vil reise, er enkelt og greit å avgjøre samtlige av årets kamper på den måte. Da kan man nøye seg med halvparten så stor bane også, så føles ikke tribunene så glisen. Selv jeg vil ha tålmodighet til å få med meg en kamp i ny og ne, når det bare er satt av et kvarter hver søndag, som inkluderer både kampen i sin helhet - ti straffer – og intervjuer.

Forresten har jeg vært borti fotballkamper avgjort ved loddtrekning også… En idé?



MERKNAD: Det kliss nye ordtaket "å stikke pinner i ribbeina" oppsto for kort tid siden som en variant av "å stikke kjepper i hjulene". Det gir et godt bilde, og jeg skal bruke det mye. Takk, Anette!

Takk, Gjensidige.

Pensjonisttilværelsen kommer til å bli god. Jeg ser det for meg i det fjerne, dog er det ikke snakk om detaljplanlegging riktig ennå. Men så kom det store varselet, hilsen Gjensidige.
Jeg siterer:

”[…] Premieøkningen vil utgjøre 8 % og kommer i tillegg til endringen i premie som skjer hvert år som EN FØLGE AV AT DU BLIR ELDRE […]”. Svar på hvitt. Det kom litt brått på at vi var DER allerede.

Jeg måtte fram med lorgnetten. Det var brutal lesing. Nå kjenner jeg beinskjørheten komme krypende, og skal fortløpende vurdere innkjøp av støttestrømper, høreapparat, antisklimatte til dusjen og gebiss.

Kanskje er Gjensidige villig til å bidra med sponsormidler. De kan få ha logoen sin på rullatoren min.

Indre uro

Indre uro. Det høres alvorlig ut. Googler du det, ramler du inn på sider om hyperaktivitet, angst og depresjon. Jeg har sort belte i tålmodighet, og er ikke spesielt engstelig, men likevel plages jeg av det jeg mener kan betegnes som nettopp indre uro. På ett av nettstedene står det at den indre uroen forsvinner med utvikling, at vi må oppdage oss selv. Jeg har nokså god kontakt med mitt sanne JEG. Allerede foran speilet om morgenen får mitt skjeløyde blikk kontakt med den grå, bustete katten som står der og vakler. ”God morgen, solstråle”, mumler jeg til speilbilder, mens Gakken, den gule, gedigne badeanden, skøyeraktig skotter opp.

Mennesker som tenker mye opplever ofte indre uro, og yoga skal visstnok hjelpe. Min indre uro er nok av et litt annet kaliber enn det disse nettsidene beskriver:

Jeg hikker, hoster og nyser i ett sett. Magen rumler, det kommer snodige lyder fra et sted inni meg selv til de mest upassende tider. Spesielt i forelesningssalen, eller på teater, knurrer magen livlig. ”Hva vil du meg?”, tenker jeg, men får intet svar. Mat hjelper ikke, drikke hjelper heller ikke. Det er kul umulig å døyve rabalderet. Så bygger jeg støyskjerm med notatblokken, og koser meg litt når sidemannen sovner og slipper første snork ut i skolens akademisk tyngede luft.

For kort tid siden fikk hybelkompanjongen og jeg klagemail fra utleieren, som har kontor rett under soverommet mitt. Han ba oss ”justere musikkvolumet” i arbeidstiden. Volumkontrollen sto allerede på fire. Det er neppe musikken han har hørt, sannsynligvis bare mitt enmassorkester, hvor, nys, host, hikk og mageromlig er hyppig brukte lydeffekter. Akkompagnert av en rullende kontrostol og sporadisk snyting har jeg forståelse for at mannen irriterer seg.

Tross alt kunne det vært verre. Lydutvalget er begrenset, takk og pris. Og så lenge jeg har nesesprayen i umiddelbar nærhet, klarer ikke den indre uroen å frata meg nattesøvnen. Sånn sett er jeg ganske heldig.

Fintflytende vokaler

Jeg kan ikke skjule begeistringen min for vokalgruppen Pitsj. Jeg har omtrent lyttet ihjel begge platene deres, og fredag var jeg på konsert med dem i Oslo for aller første gang - absolutt ingen dum seanse. Og etter å ha skrevet et par hundre konsertanmeldelser, stiller jeg sjelden uten penn og kamera, selv om jeg ikke egentlig er på jobb. Pitsj sto ikke overfor noen fare i så måte, de har faktisk fortjent litt heder og ære.
Her er resultatet:

Med kun fem stemmer i aksjon, trådte Pitsj opp en musikalsk sti fylt av hverdagsoptimisme, forventninger og en hel masse både vellykket og mindre heldig kjærlighet på Nasjonal Jazzscene.



Selv om sangtekstene ikke alltid tilsier at Amors piler treffer blink, er det ingen tvil om at de fem jentene på scenen nærmest elsker det de holder på med. Smitteeffekten er stor. Jazz-, pop- og viseblandingen fra første og andre plate, supplert med den tekstmessige manndomsprøven Joy Spring, ble jublende godt mottatt av nesten fullsatte Victoria.

(Pitsj, f.v. Anja Eline Skybakmoen, Ida Roggen, Ane Carmen Roggen,
Anine Kurse Skatrud og Benedikte Kruse)

Pitsj er et krevende navn, men absolutt velpassende. Tilstedeværelsen er enorm, både rytmisk og melodisk – noe annet vil ikke gå an. Med to søskenpar og også en femte vakker stemme er lyden homogen, uten at det betyr de ikke har sine særpreg å spille på.

Arrangementer av nokså ulik karakter fikk være med opp på scenen. Lerkefugl, en norsk versjon av Ted Damerons Ladybird, arrangert for Pitsj av Helge Sunde, gir en vårlig følelse av lettsindige, flygende fugler. Avstanden mellom Lerkefugl, Voi Voi, Skjøre og Joy Spring er stor rent musikalsk. Pakket inn i det feminine lydbildet Pitsj skaper, gjør de seg godt på samme repertoarliste. Fanteguten, en norsk folketone om en kar som synes han er deiligs i hele verden, er intet mindre enn herlig – fornøyelig presentert med cubansk aksent.



Det er hyggelig å høre gode norske tekster, framført av en blomstrende vokalgruppe. Konserten var et ledd i rekken av klassisk jazz-konsertene på Nasjonal Jazzscene, og ble introdusert med et foredrag om vokalgruppejazzens historie av kåsør Sverre Lunde og pianist Per Husby. For vokalgruppejazzens del må dette absolutt kunne sies å ha vært en verdig kveld.

Skryte, skryte, skryte...

Har man først bestemt seg for noe, er veien tilbake lang, nærmest fraværende.

Etter tre år med ønskedrømmer om Mariusgenser, besluttet jeg ganske brått å skride til verket, gripe om strikkepinnene og kjøre maskeløpet selv, i takt med OL-dronninga og Northugs dobbelttak. Ambisjonene er stadig like urokkelige. Prisen på garnet ga lommeboka magesår og indre blødninger, men kanskje var det nettopp dét som hjalp genseren og meg over målstreken, for nå - etter ni dager og rundt 100.000 maske - er jeg i mål!

- Skryte, skryte, skryte...

Ermer? Hvorfor det?

Hvorfor i himmelens navn og Kretas land og dager kan ikke genseren min få lov til å ha ARMER? Strømpebuksa får ha sine føtter i fred, og buksene mine er, som alle andres bukser, velsignet med bein. Derimot når det kommer til genseren, oppstår problemene. Mange gensere har hals, en korrekt og fornuftig betegnelse på det stoffstykket som dekker halsen, i likhet med buksebeina som dekker... ja, nettopp: beina.

Opphavet til ERMENE er for meg ukjent, og dette skaper hodebry. Dessuten er jeg av den oppfatningen at de kanskje kunne valgt ord med større avstand når de på død og liv skulle ha et annet navn på genserstoffet enn kroppen under. Armer og ermer, liksom? Hvorfor dét?

Jeg er egentlig klar som et egg for å starte protesttog mot ermer, en liten gjeng arm i arm, eller erme i erme, på vei gjennom Storgata en lørdag formiddag. Det eneste problemet blir ordtakene. Det høres definitivt ikke noe særlig ut å "ha et trumfkort i armen"... Ikke blir det noe særlig å "brette opp armene" heller.