... Og for å følge opp de minus 69 kronene jeg tjente sist helt, kan jeg melde om sørgelige erfaringer etter salg på Mega. Jeg stilte med handleliste, og skulle kjøpe youghurt, melkesjokolade og frossenpizza billig.
Meeen:
- Youghurten ble med aprikossmak, og det styrer jeg helst unna. Jeg dro til med to pakker, for å være sikker på å fylle kjøleskapet med vonde meieriprodukter.
- Pizzaen er full av chili, og dessuten bare et par kroner billigere med 40 prosent på Mega enn vanlig Rema-pris. Derfor bare jeg meg skakk, bare for å få med meg nok altfor sterk pizza hjem.
- Sjokoladen er jeg godt fornøyd med, umoralsk, fetende og flott. Jeg vurderer å kjøpe flere plater, for å spare ytterlig noen tiere.
Et nytt regnestykke:
Vanlig pris på 200 gram nydelig Melkesjokolade: 26,50.
Salg på Mega: 16,50.
Om jeg kjøper sju plater, kan jeg da si at jeg har tjent inn igjen forrige helg?
torsdag 25. februar 2010
lørdag 20. februar 2010
Et liv i minus
Har jeg noen gang sagt at jeg har god økonomisk sans? Denne helgen er bevis på det stikk motsatte:
Jeg er en svipptur på Hamar for å jobbe. La oss si at den ene konsertanmeldelsen byttes mot 500 kroner, så langt greit.
Skattekortet mitt er såpass komplisert, at de som lønner meg velger å trekke 36 prosent, for å være på den sikre siden.
500:100x64 = 320 kroner.
Derifra kan vi trekke 190 kroner til NSB, og vips: vi er nede i 130 kroner. Allerede nå begynner helgen å høres mindre innbringende ut. I tillegg kan jeg legge til dvd-en jeg kjøpte for å holde motet oppe, 159 kroner, og trekke fra restematen jeg hadde liggende på Lillehammer som gikk i søpla, til fordel for å kjøpe ny middag på Hamar, 40 kroner.
Helgens resultat: - 69 kroner, etter 3 1/2 time på jobb.
Det verste er at jeg selv ba om å få jobbe!!
Jeg vil i det minste få tilbake noen kroner på skatten om halvannet års tid. Det blir stas.
Jeg er en svipptur på Hamar for å jobbe. La oss si at den ene konsertanmeldelsen byttes mot 500 kroner, så langt greit.
Skattekortet mitt er såpass komplisert, at de som lønner meg velger å trekke 36 prosent, for å være på den sikre siden.
500:100x64 = 320 kroner.
Derifra kan vi trekke 190 kroner til NSB, og vips: vi er nede i 130 kroner. Allerede nå begynner helgen å høres mindre innbringende ut. I tillegg kan jeg legge til dvd-en jeg kjøpte for å holde motet oppe, 159 kroner, og trekke fra restematen jeg hadde liggende på Lillehammer som gikk i søpla, til fordel for å kjøpe ny middag på Hamar, 40 kroner.
Helgens resultat: - 69 kroner, etter 3 1/2 time på jobb.
Det verste er at jeg selv ba om å få jobbe!!
Jeg vil i det minste få tilbake noen kroner på skatten om halvannet års tid. Det blir stas.
Nå bryter jeg!
Jeg føyer meg elegant inn i rekken blant dem som forguder VGs rosa sportsbilag. Det er jo helt utrolig kjekt, man kan bare nappe det ut og stappe det i nærmeste søppelkasse, så er man kvitt elendigheten! NRK gjør det mer komplisert for tiden, det er kav umulig å gå klar av det de kaller for olympiske LEKER, men som oppfattes som mer alvorlig enn de hardeste basketak vi har sett i verdenshistorien.
Det er skrevet og harselert usannsynlig mye om og med sport og store mesterskap, sett fra ”den andre siden”. Det å stå imot to uker tomgangsprat om OL-dronninga og super-Aksel krever hardtrening, og et vinter-OL kan knekke den mest bastante sportsmotstander. Det blir ikke særlig mye bedre av ikke å holde seg oppdatert på medaljestatistikken, hvem som falt av hvor, hvem som egentlig hadde fortjent pallplassering og hvem som kunne dra nytte av hardt/mykt/bløtt underlag, sol og skygge, for da faller du helt ut av alle former for normert samfunnsliv og lunsjdiskusjoner. Så istedenfor å boikotte totalt, stilte jeg til start 13. februar med en ny strategi.
Jeg valgte å åpne hardt, og hadde planer om å gå på litt ekstra i motbakkene, for så å spurte jublende inn mot målstreken, rent mentalt, etter to uker i sofaen. Mens aktørene i Vancouver passer på å få i seg næringsrik mat, har jeg satset på å holde sukkerinntaket tilstrekkelig høyt. Så langt har det gått bra.
I dyp fascinasjon over buksene til curlinglandslaget, og ikke minst noe affisert av akekonkurransen hvor to personer ligger oppstablet på et knøttlite akebrett, har jeg med trillrunde øyne betraktet 32-tommeren. Denne par-akingen er det meg et stort spørsmål hvordan kunne bli en OL-gren. Hvordan i huleste kom denne øvelsen til i det hele tatt? ”Du kan legge deg her, så kaster jeg meg oppå deg, så ser vi hvor raskt vi klarer å ake!”? Opphavnsmann: Nils og Jonas, 4 år? Observert av en barnehageansatt, og gjenfortalt til representanter fra den olympiske komiteen?
Nå, etter halvgått løp, begynner det å svartne. Hendene er stive av strikking, og baken min skriker om fare for sittesår.
Fem mil? Å se noen gå FEM MIL på ski? Galskap. Spenningskurven holder seg realtivt lavt i ca 4,8 mil, spør du meg, for spurtoppgjør virker det som hører med uavhengig av hvor lang distansen er. Da melder spørsmålet om de ikke bare kunne gått de siste kilometerne seg, så kunne vi kanskje fått noe gammelt Beat for Beat i reprise isteden. Det å se en horde muskuløse seigmenn med startnummer stake seg gjennom de canadiske skoger i flere timer, er omtrent like spennende som å se på at potetene koker. Faktisk tror jeg valget mitt faller på potetkjelen.
Kanskje var det tålmodighetssmøringen jeg brukte det var noe feil med. Det er jo ofte smøringen det er noe galt med når det som beviselig bare er mennesker ryker noen tideler nedover resultatlista. Jeg skal juble når det er over. Verken mentalt eller fysisk er jeg i stand til å tråle meg igjennom en to ukers distanse, og jeg har innsett at eneste løsning nå er å bryte løpet. Jeg var definitivt ikke godt nok trent på forhånd.
(U)heldigvis kommer nye sjanser tidsnok.
Det er skrevet og harselert usannsynlig mye om og med sport og store mesterskap, sett fra ”den andre siden”. Det å stå imot to uker tomgangsprat om OL-dronninga og super-Aksel krever hardtrening, og et vinter-OL kan knekke den mest bastante sportsmotstander. Det blir ikke særlig mye bedre av ikke å holde seg oppdatert på medaljestatistikken, hvem som falt av hvor, hvem som egentlig hadde fortjent pallplassering og hvem som kunne dra nytte av hardt/mykt/bløtt underlag, sol og skygge, for da faller du helt ut av alle former for normert samfunnsliv og lunsjdiskusjoner. Så istedenfor å boikotte totalt, stilte jeg til start 13. februar med en ny strategi.
Jeg valgte å åpne hardt, og hadde planer om å gå på litt ekstra i motbakkene, for så å spurte jublende inn mot målstreken, rent mentalt, etter to uker i sofaen. Mens aktørene i Vancouver passer på å få i seg næringsrik mat, har jeg satset på å holde sukkerinntaket tilstrekkelig høyt. Så langt har det gått bra.
I dyp fascinasjon over buksene til curlinglandslaget, og ikke minst noe affisert av akekonkurransen hvor to personer ligger oppstablet på et knøttlite akebrett, har jeg med trillrunde øyne betraktet 32-tommeren. Denne par-akingen er det meg et stort spørsmål hvordan kunne bli en OL-gren. Hvordan i huleste kom denne øvelsen til i det hele tatt? ”Du kan legge deg her, så kaster jeg meg oppå deg, så ser vi hvor raskt vi klarer å ake!”? Opphavnsmann: Nils og Jonas, 4 år? Observert av en barnehageansatt, og gjenfortalt til representanter fra den olympiske komiteen?
Nå, etter halvgått løp, begynner det å svartne. Hendene er stive av strikking, og baken min skriker om fare for sittesår.
Fem mil? Å se noen gå FEM MIL på ski? Galskap. Spenningskurven holder seg realtivt lavt i ca 4,8 mil, spør du meg, for spurtoppgjør virker det som hører med uavhengig av hvor lang distansen er. Da melder spørsmålet om de ikke bare kunne gått de siste kilometerne seg, så kunne vi kanskje fått noe gammelt Beat for Beat i reprise isteden. Det å se en horde muskuløse seigmenn med startnummer stake seg gjennom de canadiske skoger i flere timer, er omtrent like spennende som å se på at potetene koker. Faktisk tror jeg valget mitt faller på potetkjelen.
Kanskje var det tålmodighetssmøringen jeg brukte det var noe feil med. Det er jo ofte smøringen det er noe galt med når det som beviselig bare er mennesker ryker noen tideler nedover resultatlista. Jeg skal juble når det er over. Verken mentalt eller fysisk er jeg i stand til å tråle meg igjennom en to ukers distanse, og jeg har innsett at eneste løsning nå er å bryte løpet. Jeg var definitivt ikke godt nok trent på forhånd.
(U)heldigvis kommer nye sjanser tidsnok.
tirsdag 16. februar 2010
Humor er skummelt
Balansen mellom ironisk, sarkastisk, spydig og frekk er syltynn, vippepunktene er usynlige. For ikke å tråkke noen på tærne, skal jeg skyte mot meg selv, selv om jeg vet at jeg ikke er alene. Dere vil skjønne hvorfor.
Hvis jeg sier om meg selv at jeg ikke eier stedsans, og utbroderer med historien om den gangen jeg forsvant fra mitt eget kart, ønsker jeg meg sårt litt latter, i det minste en reaksjon. Historien om da jeg ble borte for meg selv i Furuberget, eller brukte tre timer på å finne Åsmarka, forteller jeg gjerne. Kanskje overdriver jeg litt også, det gjør vi jo ofte.
Derimot – og nå gjelder det å henge med på første- og tredjeperson her: Hvis en av mine venninner skulle fortelle en annen av våre venninner de samme historiene, i mitt påhør, ville jeg bli blodig fornærmet. Og fra å overdrive i kritisk retning når jeg selv forteller, vil jeg begynne å pynte på historiene. Jeg vil trekke konklusjoner som ”jo, men jeg kom da fram til slutt” og forsikre om at det nok måtte være kartet til Gule sider som var feil. Dessuten brukte jeg tross alt bare to timer på å finne Åsmarka, og veien dit er kronglete uansett!
Men så, et par timer senere, når jeg har ristet av meg frustrasjonen over min venninne som kunne være så spydig å fortelle om mine bommerter, er det atter en gang tre timer jeg brukte for å finne Åsmarka kirke. Retningssansen min er igjen levert av en gammel, russisk fabrikk, uten den helt store kvalitetssikringen, og jeg er igjen i stand til å utbrodere i det vide og breie om hvor ubrukelig jeg er på sted og vei.
Er ikke dette litt rart? At vi er selvironiske så det drypper av oss i det ene øyeblikket, mens det begynner å koke i hodet bare replikkene fordeles litt annerledes?
Hvis jeg sier om meg selv at jeg ikke eier stedsans, og utbroderer med historien om den gangen jeg forsvant fra mitt eget kart, ønsker jeg meg sårt litt latter, i det minste en reaksjon. Historien om da jeg ble borte for meg selv i Furuberget, eller brukte tre timer på å finne Åsmarka, forteller jeg gjerne. Kanskje overdriver jeg litt også, det gjør vi jo ofte.
Derimot – og nå gjelder det å henge med på første- og tredjeperson her: Hvis en av mine venninner skulle fortelle en annen av våre venninner de samme historiene, i mitt påhør, ville jeg bli blodig fornærmet. Og fra å overdrive i kritisk retning når jeg selv forteller, vil jeg begynne å pynte på historiene. Jeg vil trekke konklusjoner som ”jo, men jeg kom da fram til slutt” og forsikre om at det nok måtte være kartet til Gule sider som var feil. Dessuten brukte jeg tross alt bare to timer på å finne Åsmarka, og veien dit er kronglete uansett!
Men så, et par timer senere, når jeg har ristet av meg frustrasjonen over min venninne som kunne være så spydig å fortelle om mine bommerter, er det atter en gang tre timer jeg brukte for å finne Åsmarka kirke. Retningssansen min er igjen levert av en gammel, russisk fabrikk, uten den helt store kvalitetssikringen, og jeg er igjen i stand til å utbrodere i det vide og breie om hvor ubrukelig jeg er på sted og vei.
Er ikke dette litt rart? At vi er selvironiske så det drypper av oss i det ene øyeblikket, mens det begynner å koke i hodet bare replikkene fordeles litt annerledes?
tirsdag 9. februar 2010
Jeg har vært på skitur. Ja, riktig: SKITUR.
Dette høres ut som en nokså hverdagslig aktivitet, tenker sikkert du, ikke noe å rope høyt om, men jo – jeg roper høyt. For første gang på tolv år (TOLV ÅR!) skulle jeg ut i oppløyde, hvite, vakre løyper, som snodde seg innover mellom trærne i landskapet badet i sol.
Hvorfor akkurat nå? tenker kanskje du. Jo, det skal jeg fortelle. Vaktsjefen i avisa ringte meg, jeg var klar for jobbehelg, og hun hadde plottet meg inn på en skitur med Kom deg ut-dagens arrangement som mål.
- Jeg har ikke skiutstyr, prøvde jeg meg med.
- Det får du vel lånt deg? Spurte vaktsjefen.
- …men jeg har ikke gått på ski på tolv år! Sa jeg.
Da var slaget tapt. Jeg var sjanseløs, dømt til å tape for både den henrivende vakre naturen (blæh!) og vaktsjefen.
Med mors ski (som prislappen fortsatt satt på), lillebrors staver og mine egne skisko, som jeg raskt så at var en forhistorisk modell da jeg kom ut i det fri, la jeg i vei innover mellom busk og kratt. Naturligvis hadde jeg med meg assistent, pappa, som velvillig bar utstyr og smurte. Etter fire kilometer og litt plutselig nærkontakt med skisporet i en dump som kom brått på, var jeg i grunn godt fornøyd.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _
Disse bildene er eksklusive. Det blir en stund til noen får mulighet til å fotografere meg med langrennsski på beina igjen.
Hvorfor akkurat nå? tenker kanskje du. Jo, det skal jeg fortelle. Vaktsjefen i avisa ringte meg, jeg var klar for jobbehelg, og hun hadde plottet meg inn på en skitur med Kom deg ut-dagens arrangement som mål.
- Jeg har ikke skiutstyr, prøvde jeg meg med.
- Det får du vel lånt deg? Spurte vaktsjefen.
- …men jeg har ikke gått på ski på tolv år! Sa jeg.
Da var slaget tapt. Jeg var sjanseløs, dømt til å tape for både den henrivende vakre naturen (blæh!) og vaktsjefen.
Med mors ski (som prislappen fortsatt satt på), lillebrors staver og mine egne skisko, som jeg raskt så at var en forhistorisk modell da jeg kom ut i det fri, la jeg i vei innover mellom busk og kratt. Naturligvis hadde jeg med meg assistent, pappa, som velvillig bar utstyr og smurte. Etter fire kilometer og litt plutselig nærkontakt med skisporet i en dump som kom brått på, var jeg i grunn godt fornøyd.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _
Disse bildene er eksklusive. Det blir en stund til noen får mulighet til å fotografere meg med langrennsski på beina igjen.
mandag 1. februar 2010
Går det an? (For spesielt interesserte)
... Med frykt for å virke som en ANgripende bedreviter: Adverbet "AN" skrives med én N! Komme an på/gå an/se an situasjonen (snu rundt på "se an", da får du "anse". Ikke annse. Skjønner?) bla-bla-bla.
Jeg har hengt meg totalt opp i det ordet, prøver å ta litt ANsvar her, og ANmoder om å sløyfe en N neste gang. Ann, med dobbel N, er såpass utbredt at mitt lille utbrudd ANtakeligvis ikke får snudd hele nasjonen...
Jeg har nettopp lest gjennom språkreformen av 2005, og kan meddele noe som for meg kom ganske overraskende:
- "Viss" og "hvis" er sidestilte.
- Det er lov å skrive "hverken", med H, igjen. "Hverken" var tidligere en klammeform, men i 2005 forsvant klammene. I mange tilfeller ble klammeordene bare borte fra ordbøkene, men "hverken" overlevde.
- Det at klammeformene ble borte, førte med seg at "drog", "stod", "bad" og "gav" ble helt legale.
- "Mere" og "flere" ble også lov.
- Fra å kunne omtale orienteringsinstrumentet som både "kompas" og "kompass", er det to s-er som gjelder nå.
- "Greit" kan ikke lenger skrives med to t-er.
- Tyve og tredve er IKKE tillatt. Sju og syv er helt ålreit.
Også heter det:
TRAFIKK
KASSETT
KAPUTT
BILLETT
PARALLELL
og TUNELL/TUNNEL (begge er greie!!!)
- Forstå det den som kan.
Jeg har hengt meg totalt opp i det ordet, prøver å ta litt ANsvar her, og ANmoder om å sløyfe en N neste gang. Ann, med dobbel N, er såpass utbredt at mitt lille utbrudd ANtakeligvis ikke får snudd hele nasjonen...
Jeg har nettopp lest gjennom språkreformen av 2005, og kan meddele noe som for meg kom ganske overraskende:
- "Viss" og "hvis" er sidestilte.
- Det er lov å skrive "hverken", med H, igjen. "Hverken" var tidligere en klammeform, men i 2005 forsvant klammene. I mange tilfeller ble klammeordene bare borte fra ordbøkene, men "hverken" overlevde.
- Det at klammeformene ble borte, førte med seg at "drog", "stod", "bad" og "gav" ble helt legale.
- "Mere" og "flere" ble også lov.
- Fra å kunne omtale orienteringsinstrumentet som både "kompas" og "kompass", er det to s-er som gjelder nå.
- "Greit" kan ikke lenger skrives med to t-er.
- Tyve og tredve er IKKE tillatt. Sju og syv er helt ålreit.
Også heter det:
TRAFIKK
KASSETT
KAPUTT
BILLETT
PARALLELL
og TUNELL/TUNNEL (begge er greie!!!)
- Forstå det den som kan.
Abonner på:
Innlegg (Atom)