I dag bråvåknet jeg med sandpapirfølelse i munnen, og etter å ha drømt at en forvokst larve spiste opp buksen min på et offentlig toalett i Bodø.
- Av og til hadde det vært kjekt om fantasien roet seg ned et par hakk!
søndag 31. januar 2010
onsdag 27. januar 2010
Aktiv revisjon
Hvor kort tid i forkant av et planlagt hendelsestidspunkt må revurderingen av klokkeslettet skje for at det skal kunne kalles en revurdering, og ikke bare for sent-komming?
Omtrent daglig revurderer jeg hvilken buss jeg skal ta til skolen, og ender stadig på den som fører med seg hurtig trav inn i klasserommet, to sekunder før foreleseren åpner munnen. Det utslagsgivende er ofte maskarabørsten, som svært sjelden er god venn med morgentrøtte øyelokk.
Leseplanen min, en deilig lang liste hvor jeg skriftlig vedgår å ha alt for store ambisjoner, er nyrevidert. Årsaken var at jeg lå halvannen uke bak meg selv. Spørsmålet er om det da er for sent å benevne retusjeringsaktiviteten som en revisjon? Er det ukorrekt å si at man revurderer bussavgangen når man uansett ikke rakk den bussen man hadde tenkt å ta?
Av natur er jeg svært beslutningsdyktig når det kommer til personlige forhold. Jeg beslutter i et tempo kropp og sjel ikke makter å følge opp. En annen gave naturen har gitt meg, er et formidabelt treghetskompleks. Det er liksom NSB og meg, vi to som ble benådet med liv fullstappet av forsinkelser. Praktisk talt kan vi vel skylde oss selv. Kanskje er problemet vårt at planene er for stramme? NSBs rutetabell gir ikke noe særlig rom for slingringer, på linje med min ambisjonsrike leseplan.
I morgen starter første forelesning 08.15, redselsfullt tidlig. Jeg skal dit.
Allerede nå i kveld har jeg tatt morgendusjen, og jeg overveier å spise frokost før midnatt. Men hva om bussen likevel passerer i det jeg låser meg ut? Hva om jeg ikke hører vekkerklokken? Er jeg da berettiget å si at underbevisstheten kansellerte planen? Kontrollerte undertegnedes sinnelag, og justerte skjemaet deretter?
Jeg trenger noen annet enn ”kom for sent”, ”rakk ikke”, ”mistet bussen” og ”forsov meg”. Det blir alt for simpelt!
Omtrent daglig revurderer jeg hvilken buss jeg skal ta til skolen, og ender stadig på den som fører med seg hurtig trav inn i klasserommet, to sekunder før foreleseren åpner munnen. Det utslagsgivende er ofte maskarabørsten, som svært sjelden er god venn med morgentrøtte øyelokk.
Leseplanen min, en deilig lang liste hvor jeg skriftlig vedgår å ha alt for store ambisjoner, er nyrevidert. Årsaken var at jeg lå halvannen uke bak meg selv. Spørsmålet er om det da er for sent å benevne retusjeringsaktiviteten som en revisjon? Er det ukorrekt å si at man revurderer bussavgangen når man uansett ikke rakk den bussen man hadde tenkt å ta?
Av natur er jeg svært beslutningsdyktig når det kommer til personlige forhold. Jeg beslutter i et tempo kropp og sjel ikke makter å følge opp. En annen gave naturen har gitt meg, er et formidabelt treghetskompleks. Det er liksom NSB og meg, vi to som ble benådet med liv fullstappet av forsinkelser. Praktisk talt kan vi vel skylde oss selv. Kanskje er problemet vårt at planene er for stramme? NSBs rutetabell gir ikke noe særlig rom for slingringer, på linje med min ambisjonsrike leseplan.
I morgen starter første forelesning 08.15, redselsfullt tidlig. Jeg skal dit.
Allerede nå i kveld har jeg tatt morgendusjen, og jeg overveier å spise frokost før midnatt. Men hva om bussen likevel passerer i det jeg låser meg ut? Hva om jeg ikke hører vekkerklokken? Er jeg da berettiget å si at underbevisstheten kansellerte planen? Kontrollerte undertegnedes sinnelag, og justerte skjemaet deretter?
Jeg trenger noen annet enn ”kom for sent”, ”rakk ikke”, ”mistet bussen” og ”forsov meg”. Det blir alt for simpelt!
tirsdag 26. januar 2010
Tidenes lengste biltur
”Hei, jeg heter Hanne Maren, ringer fra Hamar Arbeiderblad og vet at du skal til Vågå i morgen. Kan jeg sitte på?”
I utgangspunktet er dette et nokså merkelig spørsmål å få en onsdagskveld. Fyren i den andre enden ante ikke hvem jeg var, men han sa ja.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg skulle på jobb i Vågå en sen kveld, en teaterforestilling, sammen med en rekke andre journalister. Ettersom kollektivtilbudet i Gudbrandsdalen er like godt utbygd som turistnæringen Kirgisistan, og værgudene hadde velsignet oss med kjettingføre, og det derfor ikke var så viktig for meg å kjøre selv, besluttet jeg en ringerunde med fritting etter skyss fra velvillig journalister.
Strategien min var klar. To og en halv time i bil er lenge, særig ved siden av en vilt fremmed, og derfor hadde jeg besluttet å stifte bekjentskap med to journalister, én opp til Vågå og en annen hjem igjen. På den måten kunne jeg stille med imaginær temaliste, og resirkulere følgende:
1. Nå ser det jammen ut til å være glatt.
2. I år har det vært ordentlig gammeldags vinter.
3. Jeg har lest at det skal bli kaldere igjen.
4. Denne svineinfluensaen ser ut til å ha blitt borte nå!?
5. Har du vært i Vågå før, da?
6. (I dalen:) Dette er hva jeg kaller spredt bosetting!
7. Vi får håpe sommeren kompenserer for vinteren i år, og at vi får se sola.
8. Her er det jammen mye fjell/lite fjell, mye trær/lite trær, smal vei/brei vei, mye trafikk/lite trafikk…
Sjåfør nummer én var en jovial kar, og en så fenomenal samtalepartner at jeg vurderte å spørre om han ville feire jul med meg. Vi var intenst enige om absolutt alt – blitzbruk, tidspress, juletrepynt som blinker… Man skulle nesten tro det fantes noen familiære bånd, vi var så til de grader koblet til samme nett, med litt skurring da jeg nevnte mormors 80-årsdag i desember. Hans bestemor passerte nok den milepælen en gang rundt midten av forrige århundre.
Timene i Vågå gikk, og hjemveien sto for tur. Sjåfør nummer to meldte seg med et fast håndtrykk, også vi totalt ukjente for hverandre, utover at vi dagen i forveien hadde avtalt felleskjøring, i regi av meg. Etter vi hadde vært innom en tidligere kollega av mannen, en litt for lang visitt, satte vi kursen hjemover, 90 km/t på veier produsert hos Lilleborgs såpefabrikk, merket 60. Etter bare et kvarter med skvalder om vær og vind, kom konfrontasjonen.
- Kan jeg være helt ærlig med deg? Sa min nye venn, en kar i 50-åra.
Hva i huleste ville dere svart? Hva svarer man i en bil man ikke styrer selv? Sammen med en fremmed fyr, i bekmørket, i tjukkeste Gudbrandsdalen, en sen kveld? Jeg kom med et slags ja.
- Nå må ikke du tro at jeg er noen ekkel gammel gris, og ikke fortelle dette til alle du kjenner på skolen på mandag, men jeg synes du er… INNIMARI SØT, sa gubben.
Det ble plutselig verbal stillstand fra passasjersetet.
…
Kanskje hadde han mål om å bringe praten over på mer aktuelle temaer. Han kom så langt bort fra small talkens rike det er mulig å komme i løpet av et kvarter, og samtalebehovet mitt ble brutalt redusert. Æsj, tenkte jeg, og ble rimelig skeptisk, mens fyren skrenset seg unna utforkjøring i nok en sving. Bedre ble det ikke av at vi kort tid etter sto stille to timer bak en rykende fersk ulykke, og han ga seg ikke med komplementene. Det ble min så langt lengste biltur.
Grøfta 2008.
I utgangspunktet er dette et nokså merkelig spørsmål å få en onsdagskveld. Fyren i den andre enden ante ikke hvem jeg var, men han sa ja.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg skulle på jobb i Vågå en sen kveld, en teaterforestilling, sammen med en rekke andre journalister. Ettersom kollektivtilbudet i Gudbrandsdalen er like godt utbygd som turistnæringen Kirgisistan, og værgudene hadde velsignet oss med kjettingføre, og det derfor ikke var så viktig for meg å kjøre selv, besluttet jeg en ringerunde med fritting etter skyss fra velvillig journalister.
Strategien min var klar. To og en halv time i bil er lenge, særig ved siden av en vilt fremmed, og derfor hadde jeg besluttet å stifte bekjentskap med to journalister, én opp til Vågå og en annen hjem igjen. På den måten kunne jeg stille med imaginær temaliste, og resirkulere følgende:
1. Nå ser det jammen ut til å være glatt.
2. I år har det vært ordentlig gammeldags vinter.
3. Jeg har lest at det skal bli kaldere igjen.
4. Denne svineinfluensaen ser ut til å ha blitt borte nå!?
5. Har du vært i Vågå før, da?
6. (I dalen:) Dette er hva jeg kaller spredt bosetting!
7. Vi får håpe sommeren kompenserer for vinteren i år, og at vi får se sola.
8. Her er det jammen mye fjell/lite fjell, mye trær/lite trær, smal vei/brei vei, mye trafikk/lite trafikk…
Sjåfør nummer én var en jovial kar, og en så fenomenal samtalepartner at jeg vurderte å spørre om han ville feire jul med meg. Vi var intenst enige om absolutt alt – blitzbruk, tidspress, juletrepynt som blinker… Man skulle nesten tro det fantes noen familiære bånd, vi var så til de grader koblet til samme nett, med litt skurring da jeg nevnte mormors 80-årsdag i desember. Hans bestemor passerte nok den milepælen en gang rundt midten av forrige århundre.
Timene i Vågå gikk, og hjemveien sto for tur. Sjåfør nummer to meldte seg med et fast håndtrykk, også vi totalt ukjente for hverandre, utover at vi dagen i forveien hadde avtalt felleskjøring, i regi av meg. Etter vi hadde vært innom en tidligere kollega av mannen, en litt for lang visitt, satte vi kursen hjemover, 90 km/t på veier produsert hos Lilleborgs såpefabrikk, merket 60. Etter bare et kvarter med skvalder om vær og vind, kom konfrontasjonen.
- Kan jeg være helt ærlig med deg? Sa min nye venn, en kar i 50-åra.
Hva i huleste ville dere svart? Hva svarer man i en bil man ikke styrer selv? Sammen med en fremmed fyr, i bekmørket, i tjukkeste Gudbrandsdalen, en sen kveld? Jeg kom med et slags ja.
- Nå må ikke du tro at jeg er noen ekkel gammel gris, og ikke fortelle dette til alle du kjenner på skolen på mandag, men jeg synes du er… INNIMARI SØT, sa gubben.
Det ble plutselig verbal stillstand fra passasjersetet.
…
Kanskje hadde han mål om å bringe praten over på mer aktuelle temaer. Han kom så langt bort fra small talkens rike det er mulig å komme i løpet av et kvarter, og samtalebehovet mitt ble brutalt redusert. Æsj, tenkte jeg, og ble rimelig skeptisk, mens fyren skrenset seg unna utforkjøring i nok en sving. Bedre ble det ikke av at vi kort tid etter sto stille to timer bak en rykende fersk ulykke, og han ga seg ikke med komplementene. Det ble min så langt lengste biltur.
Grunnen til at jeg helst ikke ville kjøre selv.
Grøfta 2008.
onsdag 20. januar 2010
Effekten av effektivitet: På kjøkkenet
Lite kjøkkenarbeid er så omfattende som en enkel middag, med trykk på ENKEL. Noe kjapt, noe effektivt – noe som i utgangspunktet kan vandre strake veien fra kjøleskap til magesekk, muligens innom en varmekilde noen små minutter. Tanken er god, men der stopper det.
Forskningsmaterialet mitt er litt tynt, men tuftet på egne erfaringer, er jeg til slutt blitt enig med meg selv om at såkalt enkel middag sjelden er så lettvint som det gir seg ut for.
Mmmmm, omelett! tenkte jeg. Og rundstykker. Og jammen hadde det vært godt med litt bacon i den omeletten! Namnam, enkelt og greit. Dessverre er ikke enkelt synonymt med raskt. Det er sjelden jeg bruker så lang tid på middagstilbereding, og benytter så mange kjøkkenrekvisitter, som når jeg skal være kjapp og enkel. Kjapt tenkt er sjelden kjapt gjort, og alt skal vaskes opp, for hånd, og ikke smaker det noe særlig godt heller. Faktisk hadde det tatt mindre tid å koke poteter og steke biff, og ikke hadde det blitt særlig mye mer oppvask ut av det heller.
Så kan man da også spørre seg hva effekten av effektivitet er, et stadig tilbakevendende spørsmål. Jeg har så langt ikke funnet noe svar.
I morgen skal jeg ta'n helt ut, være brennkvikk og la en bensinstasjonansatt lage hamburger til meg. Men sånn rent erfaringsmessig kommer neppe det til å gå i lysets hastighet heller.
Forskningsmaterialet mitt er litt tynt, men tuftet på egne erfaringer, er jeg til slutt blitt enig med meg selv om at såkalt enkel middag sjelden er så lettvint som det gir seg ut for.
Mmmmm, omelett! tenkte jeg. Og rundstykker. Og jammen hadde det vært godt med litt bacon i den omeletten! Namnam, enkelt og greit. Dessverre er ikke enkelt synonymt med raskt. Det er sjelden jeg bruker så lang tid på middagstilbereding, og benytter så mange kjøkkenrekvisitter, som når jeg skal være kjapp og enkel. Kjapt tenkt er sjelden kjapt gjort, og alt skal vaskes opp, for hånd, og ikke smaker det noe særlig godt heller. Faktisk hadde det tatt mindre tid å koke poteter og steke biff, og ikke hadde det blitt særlig mye mer oppvask ut av det heller.
Så kan man da også spørre seg hva effekten av effektivitet er, et stadig tilbakevendende spørsmål. Jeg har så langt ikke funnet noe svar.
I morgen skal jeg ta'n helt ut, være brennkvikk og la en bensinstasjonansatt lage hamburger til meg. Men sånn rent erfaringsmessig kommer neppe det til å gå i lysets hastighet heller.
mandag 18. januar 2010
Komplisert virring i hodet
Når man ANGRER på at man IKKE TORDE å GLEDE SEG... Da begynner det å gå over stokk og stein! Det er omtrent som å bruke siste uke av sommerferien på å grue seg til ferien er over.
tirsdag 12. januar 2010
Samvittighetens frie spillerom
Med det samme du gir samvittigheten fritt spillerom, får du et sant helvete.
Jeg vil ikke samvittigheten til livs, bare registrere at den er høyst tilstedeværende. Og det er helt utrolig når den skal våkne, den skvetter til av bagateller. Jeg kan ikke annet enn å se humoristisk på instansen.
Se for deg følgende: Undertegnede og hybelkompanjong Anette handler mat sammen, betaler hvert sitt, men trenger bare én pose. Anette betaler 70 øre for posen. Undertegnede holder et lite sekund på å få nervesammenbrudd av ikke å ha betalt for posen selv. Det skal nevnes at vi spiser av hverandres mat hele tiden, og sluttet å dele kvitteringer for lenge, lenge siden. Vi gadd rett og slett ikke styret, og er enige om at noen hundrelapper i den ene eller andres favør er overlevbart i løpet av året. Men når det kommer til de 70 ørene bæreposen koster, kommer kvalene. Samvittigheten lar seg slett ikke affisere av logikken. Teit, ikke sant?
Det å ignorere samvittigheten, er omtrent like enkelt som å lære seg å svømme i dusjen.
Jeg vil ikke samvittigheten til livs, bare registrere at den er høyst tilstedeværende. Og det er helt utrolig når den skal våkne, den skvetter til av bagateller. Jeg kan ikke annet enn å se humoristisk på instansen.
Se for deg følgende: Undertegnede og hybelkompanjong Anette handler mat sammen, betaler hvert sitt, men trenger bare én pose. Anette betaler 70 øre for posen. Undertegnede holder et lite sekund på å få nervesammenbrudd av ikke å ha betalt for posen selv. Det skal nevnes at vi spiser av hverandres mat hele tiden, og sluttet å dele kvitteringer for lenge, lenge siden. Vi gadd rett og slett ikke styret, og er enige om at noen hundrelapper i den ene eller andres favør er overlevbart i løpet av året. Men når det kommer til de 70 ørene bæreposen koster, kommer kvalene. Samvittigheten lar seg slett ikke affisere av logikken. Teit, ikke sant?
Det å ignorere samvittigheten, er omtrent like enkelt som å lære seg å svømme i dusjen.
torsdag 7. januar 2010
Det klør, det klør, tiddelibom!
Det er nettopp dét det gjør, tiddelibom, og selv om det klør mye mer enn før, tiddelibom og huttemegtu, blir det ikke varmt.
Denne vinteren vil knyttes til hukommelsen med en tykk tråd av stikkende, irriterende ullgarn. Det klør nedover beina mine. To lag ullstilongs varmer godt, men jammen er det en påkjenning for både de såre leggene og humøret. Jeg blir vred når det stikker. Stadig vekk kjenner jeg tårene presser seg fram, i drittsinne, mens fråden står om kjeften min, og den ene ull-karakteristikken grovere enn den andre spretter ut. Jeg klorer vilt med spisse negler, vi kan nesten snakke om selvskading.
Når jeg først har begynt å klø leggene, vil halsen også ha litt oppmerksomhet. De to ullgenserne stikker meg om kapp i nakken, og bedre blir det ikke av at deler av skjerfet er ofret av angorageiten, "20 % mohair", står det på lappen. 20 prosent er akkurat nok til at det irriterer ordentlig, men likevel for lite til at man blir noe særlig varm av det.
Så kaldt det er, tiddelibom!
Nå er jeg i full sving med alternative løsninger. Litt kreativitet må til når kuldestokken (tidligere kalt gradestokk) viser 26 blå. Så langt har jeg hengt opp pledd i taket, som et slags isolasjonstiltak. Pensum leser jeg på badet, hvor panelovnene tapper prøver å kjempe seg opp mot 23 grader, og når jeg spiser, foretrekker jeg å sitte i vinduskarmen over ovnen i stua. Oppvask er også en kjærkommen aktivitet, men ordentlig varmt blir det likevel ikke.
Hvor ble det egentlig av den globale oppvarmingen? Kan vi få litt av den nå, vær så snill?
Denne vinteren vil knyttes til hukommelsen med en tykk tråd av stikkende, irriterende ullgarn. Det klør nedover beina mine. To lag ullstilongs varmer godt, men jammen er det en påkjenning for både de såre leggene og humøret. Jeg blir vred når det stikker. Stadig vekk kjenner jeg tårene presser seg fram, i drittsinne, mens fråden står om kjeften min, og den ene ull-karakteristikken grovere enn den andre spretter ut. Jeg klorer vilt med spisse negler, vi kan nesten snakke om selvskading.
Når jeg først har begynt å klø leggene, vil halsen også ha litt oppmerksomhet. De to ullgenserne stikker meg om kapp i nakken, og bedre blir det ikke av at deler av skjerfet er ofret av angorageiten, "20 % mohair", står det på lappen. 20 prosent er akkurat nok til at det irriterer ordentlig, men likevel for lite til at man blir noe særlig varm av det.
Så kaldt det er, tiddelibom!
Nå er jeg i full sving med alternative løsninger. Litt kreativitet må til når kuldestokken (tidligere kalt gradestokk) viser 26 blå. Så langt har jeg hengt opp pledd i taket, som et slags isolasjonstiltak. Pensum leser jeg på badet, hvor panelovnene tapper prøver å kjempe seg opp mot 23 grader, og når jeg spiser, foretrekker jeg å sitte i vinduskarmen over ovnen i stua. Oppvask er også en kjærkommen aktivitet, men ordentlig varmt blir det likevel ikke.
Hvor ble det egentlig av den globale oppvarmingen? Kan vi få litt av den nå, vær så snill?
Reodor Felgen-løsning.
Et av de bedre stedene å sitte, men kanskje ikke så lenge av gangen.
Lesesal på badet. 
Min nye venn Gakken, som tar gradestokken med et smil. Så får han da også bo på badet.
onsdag 6. januar 2010
Festfysikk og treghet
Det har vært en del lange middager de siste par ukene. Over det ganske land har folk i lystig samvær inntatt porsjoner på størrelse med Galdhøpiggen. Vi snakker om i utgangspunktet hyggelige seanser med slekt og venner, men samtidig nokså tidkrevende.
Det er mens jeg sitter der ved bordet at jeg lurer på hvorfor i himmelens navn det skal ta så mye lenger tid å få ned maten bare fordi vi er flere som spiser samtidig. Det fungerer litt på samme måten som bremselengde: Hvis antall mennesker rundt bordet dobles, firedobles tiden vi skal sitte der. Forskjellen er at når det kommer til skumle bremselengde, velger mange av oss å løse problemet med å senke farten. Jeg skal ikke under noen omstendighet foreslå å invitere færre gjester, jeg konstaterer bare at det er litt snodig at det skal ta så fryktelig mye lenger tid.
Når jeg har sittet og lurt lenge nok på om andre ser på meg som uhøflig om jeg setter albuene i bordplata, lener haken i hendene og sovner, begynner jeg å filosofere over helt andre ting. Jeg har brukt ganske mye tid i middagsselskap på å fundere over hva slags drikkevarer som egentlig egner seg best til pannekaker, og ikke minst hvor stor skade man påfører tennene når man spiser med gaffel.
I gamledager hadde familien min med seg kortstokk på restaurant, for det tok uhorvelig lang tid før maten kom for oss barna. Og middagsselskaper var nesten ikke til å overleve. Den perioden mellom man var liten nok til å gå fra bordet og leke, og stor nok til å være med og diskutere, var utfordrende.
Skrekkeksemplene er selvsagt store festligheter som barnedåp og konfirmasjon, i tillegg til runde tall og andre steder folk lett blir taletrengte. I sommer hadde jeg gleden av å være toastmaster i et bryllup. Hvordan jeg fikk oppgaven er jeg faktisk ikke helt sikker på, men sånn ble det i alle fall, og det gikk med et par uker på toastmasterlitteratur. Jeg leste meg opp på talerekkefølge, tidsskjemaer, vinservering og skåletradisjoner, og fant ut at det kunne bli en langdrug begivenhet. Jeg hadde lenge lyst til å lansere en mer effektiv løsning:
- Jeg ber dere om å lese gjennom talene deres en gang til, og stryke det som er unødvendig. Kill your darlings, som vi sier. Også foreslår jeg at vi nøyer oss med første og siste vers av sangene, så kan dere kose dere med resten på senga i kveld!
Om dette hadde falt i god jord hos brudeparets familier, er jeg usikker på. Det er ikke umulig at papirduk og fargestifter ville vært en bedre løsning.
Det er mens jeg sitter der ved bordet at jeg lurer på hvorfor i himmelens navn det skal ta så mye lenger tid å få ned maten bare fordi vi er flere som spiser samtidig. Det fungerer litt på samme måten som bremselengde: Hvis antall mennesker rundt bordet dobles, firedobles tiden vi skal sitte der. Forskjellen er at når det kommer til skumle bremselengde, velger mange av oss å løse problemet med å senke farten. Jeg skal ikke under noen omstendighet foreslå å invitere færre gjester, jeg konstaterer bare at det er litt snodig at det skal ta så fryktelig mye lenger tid.
Når jeg har sittet og lurt lenge nok på om andre ser på meg som uhøflig om jeg setter albuene i bordplata, lener haken i hendene og sovner, begynner jeg å filosofere over helt andre ting. Jeg har brukt ganske mye tid i middagsselskap på å fundere over hva slags drikkevarer som egentlig egner seg best til pannekaker, og ikke minst hvor stor skade man påfører tennene når man spiser med gaffel.
I gamledager hadde familien min med seg kortstokk på restaurant, for det tok uhorvelig lang tid før maten kom for oss barna. Og middagsselskaper var nesten ikke til å overleve. Den perioden mellom man var liten nok til å gå fra bordet og leke, og stor nok til å være med og diskutere, var utfordrende.
Skrekkeksemplene er selvsagt store festligheter som barnedåp og konfirmasjon, i tillegg til runde tall og andre steder folk lett blir taletrengte. I sommer hadde jeg gleden av å være toastmaster i et bryllup. Hvordan jeg fikk oppgaven er jeg faktisk ikke helt sikker på, men sånn ble det i alle fall, og det gikk med et par uker på toastmasterlitteratur. Jeg leste meg opp på talerekkefølge, tidsskjemaer, vinservering og skåletradisjoner, og fant ut at det kunne bli en langdrug begivenhet. Jeg hadde lenge lyst til å lansere en mer effektiv løsning:
- Jeg ber dere om å lese gjennom talene deres en gang til, og stryke det som er unødvendig. Kill your darlings, som vi sier. Også foreslår jeg at vi nøyer oss med første og siste vers av sangene, så kan dere kose dere med resten på senga i kveld!
Om dette hadde falt i god jord hos brudeparets familier, er jeg usikker på. Det er ikke umulig at papirduk og fargestifter ville vært en bedre løsning.
mandag 4. januar 2010
Tilbake til hverdagen
Det er sent. Etter en lang juleferie med døgnet vrengt og vridd dit våkentimene har gjort seg best, er det hardt å skulle tilbake til hverdagen. Jeg gruer meg allerede til å vente på bussen tidlig i morgen. Jeg hører lyden av knirkesnø i hodet, jeg vet at jeg kommer til å fryse.
Det har ikke vært direkte varmt i dag heller. Vel tilbake på Lillehammer, kunne jeg konstatere frostrøyk på soverommet, og da varmen endelig begynte å komme, gikk sikringen. Tilværelsen som hybelboer er slett ikke alltid like ukomplisert, og ettersom sikringsskapet er i etasjen under, og vi ikke har nøkkel dit, måtte nødnummeret til utleieren tastes. Jeg ventet og ventet, temperaturen sank og sank, og pc-en og jeg fant oss til rette på det mørklagte badet, hvor panelovnen har en hel egen strømkrets til disposisjon.
En krypende følelse av at julen virkelig er over, at hverdagen er her med glatte fortau, regninger, telefoner som skal tas, tog man skal rekke, forelesninger, middagslaging, grytidlige morgener, seg innover meg.
Nå er jeg ikke like sikker lenger: Strømmen er tilbake. Ukeplanen er lest (33 ½ time på skolen i løpet av de neste sju ukene. Ikke direkte hardt.), og da jeg koblet til printeren, spratt det ut noe fornøyelig og totalt uventet: Pepperkakeoppskrifter! Det tøt ut skjæremønstre og bilder av pepperkakebyggverk fra fordums tid. For noen uker siden bakte nemlig en venninne og jeg pepperkaker. Både kirke og slott ble reist, og omhyggelig dekorert med fargesprakende melisblandinger og store mengder godteri. Det ble faktisk riktig flott. Noe av inspirasjonen hentet vi på nettet, men den gangen hadde ikke printeren noe særlig lyst til å hjelpe til.
Hvorfor printeren skulle være så fryktelig medgjørlig akkurat i kveld, vites ikke, men den minnet meg i alle fall om at julen ikke helt har sluppet taket. Tusen takk.
Det har ikke vært direkte varmt i dag heller. Vel tilbake på Lillehammer, kunne jeg konstatere frostrøyk på soverommet, og da varmen endelig begynte å komme, gikk sikringen. Tilværelsen som hybelboer er slett ikke alltid like ukomplisert, og ettersom sikringsskapet er i etasjen under, og vi ikke har nøkkel dit, måtte nødnummeret til utleieren tastes. Jeg ventet og ventet, temperaturen sank og sank, og pc-en og jeg fant oss til rette på det mørklagte badet, hvor panelovnen har en hel egen strømkrets til disposisjon.
En krypende følelse av at julen virkelig er over, at hverdagen er her med glatte fortau, regninger, telefoner som skal tas, tog man skal rekke, forelesninger, middagslaging, grytidlige morgener, seg innover meg.
Nå er jeg ikke like sikker lenger: Strømmen er tilbake. Ukeplanen er lest (33 ½ time på skolen i løpet av de neste sju ukene. Ikke direkte hardt.), og da jeg koblet til printeren, spratt det ut noe fornøyelig og totalt uventet: Pepperkakeoppskrifter! Det tøt ut skjæremønstre og bilder av pepperkakebyggverk fra fordums tid. For noen uker siden bakte nemlig en venninne og jeg pepperkaker. Både kirke og slott ble reist, og omhyggelig dekorert med fargesprakende melisblandinger og store mengder godteri. Det ble faktisk riktig flott. Noe av inspirasjonen hentet vi på nettet, men den gangen hadde ikke printeren noe særlig lyst til å hjelpe til.
Hvorfor printeren skulle være så fryktelig medgjørlig akkurat i kveld, vites ikke, men den minnet meg i alle fall om at julen ikke helt har sluppet taket. Tusen takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)