Jul, jul, strålande jul

Julen har tatt bolig i blant oss. Den er overalt, og endelig med god grunn. Barndomshjemmet er så stivpyntet at veggene muligens vil gi etter snart, men det er så vakker, så vakkert. Grønnsåpelukten er blandet med ribbe, silden er plassert i søte små glass, og treet står relativt rett. Jeg kan ikke ta æren for noe av det. Det eneste jeg har bidratt med, er nytt glitter til grana, og i barndomshjemmet blir nytt glitter til et tre akkurat litt mindre enn hva en dråpe er i havet, i disse dager.

Nytt av året er også ute-kransene. En krans her, en krans der. Far ble såpass ivrig at han gikk på og bøyde aluminium, surret rundt kunstgranbar og smelte på noen lys. Kransen skulle ut, og for å få granbarringen til å lyse, måtte elektrikeren komme på besøk. Det tok en hel dag.

Det er ikke bare kranser vi har ute, fuglene får mat, ingen fare. Jeg tror jeg har talt fire fuglehus, to nek, flere nøttepølser og meiseboller i hver ledige kvist. I tillegg har skjærene fått epler, for det sier ryktene at de synes er utsøkt godt.

Jeg hadde ikke stort mer enn mitt eget pikeværelse, som jeg liker å kalle det, å ta meg av. Og jeg hadde sannelig flaks, for vinduet mitt sto ferdigpyntet fra i fjor, med kuler og glitter! På loftet fant jeg resten av pynten pakket ned i aviser fra slutten av mars, hvilket betyr at jeg var litt sent ute, men jeg synes egentlig det er ålreit hvis man lar det gå helt rundt, henge hele året. På den måten sparer man energi til julepresangene...

...Gavene, ja. Tror dere ikke jeg presterte å bomme på en merkelapp, kanskje? Gi bort pakken til mormor til noen andre?
- Det var litt som den lille gutten i kirken svarte da presten spurte om hva nissen sier: ”Au, au, au!”.

Utboksen vs. innboksen

I gamle dager hendte det vi snappet hverandres mobiltelefoner og bladde gjennom innboksen, på jakt etter spennende nyheter. Innboksen min har egentlig aldri vært særlig sjokkerende. Derimot kan utboksen være nokså overraskende. Og den som blir mest overrasket, ja, det er jeg.

Mobilen er bestandig innen rekkevidde, både på fest og når jeg sover. Det er enkelt å få tak i meg, uten at det kan sies å være ubetinget positivt. Jeg er såpass god på sms at jeg verken lar litt promille eller det faktum at sjel og sinn er langt inni drømmeland hindre meg i telefonisk kontakt med omverdenen.

Det kneppes og tastes beskjeder i hytt og pine. I søvne har jeg tatt på meg både barnevaktsitting, kveldsvakter og takket ja til konsertbilletter. Når vinflasken er tom, blir situasjonen en ganske annen, selv om jeg selv synes jeg er ved mine fulle fem: Plutselig blir jeg veldig glad i folk! Eller, for all del, jeg ER glad i vennene mine, kjempeglad, men jeg får et påtrengende behov for å fortelle det. Jeg kliner til med meldinger mer sprudlende enn malermesterens fargekart, lar fingrene danse over knottene, og trykker send - 100 prosent ukritisk.

Dagen etter blir jeg littegrann overrasket: Jeg er absolutt klar over at jeg sendte en melding, men er ikke lenger helt sikker på hva jeg skrev. Og jeg kan vel si så mye som at de formuleringene jeg velger 02.30, etter at selvsensuren har gått og lagt seg, sjelden er de samme som på høylys dag. Av og til skriver jeg tysk også, og da hender det jeg i ettertid kan ha litt problemer selv med å skjønne hva jeg egentlig har ment. Kanskje ikke så rart det sjelden kommer svar.

En venninne pleier å ta en prat med 10-12 av dem hun har i telefonlisten på vei hjem fra byen. Hun slipper i det minste å bli minnet på innholdet i etterkant.

Nå ønsker jeg meg alko- og søvnsperre til telefonen. Kanskje kunne jeg få hjelp av Telenor, at de rett og slett sier at operativ tid er 10.00 til 24.00, og stenger telefonen min resten av døgnet? Men når jeg tenker meg om, er det vel nettopp Telenor som nyter godt av meldingsskredene mine.

Så langt har jeg klart å holde meg på den smale sti. Overdreven bruk av smilefjes, og komplementer så telefonnettet holder på å gå varmt, bryter ikke med straffeloven, heldigvis. Men jeg frykter at stien en hyggelig kveld skal bli for glatt og bratt, og at en litt duggete og uhyre søt sms skal sende meg rett i grøfta. Jeg er uhelbredelig, men tydeligvis særdeles lykkelig.

(Til dere som aldri har fått sånne sms-er: Kümmern nicht! ”…Glad i dere, nuss, nuss…!”)

Kjære Colgate, takk for fredsprisen

Nå skal jeg pusse tennene mine, lenge og vel. For når jeg står og gnukker og gnir på den velregulerte kjeven min, kommer de gode ideene. Mens tannbørstens bust tar seg av brødsmuler og annet skrot, flyr hjernen av gårde til fjerne himmelstrøk. Jeg har fått orden på trøbbelet i Midtøsten, sett løsningen for finanskrisa og funnet ut hvordan vi skal nedkjempe terrorismen, på badet foran speilet, med Solidox i munnvikene og litt trøtte øyne. Så har jeg smilt til meg selv i speilet og kjent meg kjempesmart.

Det er ikke så ofte ellers at jeg føler meg på høyden når vi kommer til kompliserte politiske spørsmål, utfordringer på størrelse med elefanter. Jeg trenger enten tannbørsten, eller en flaske vin, og i slike øyeblikk er jeg knallhard, nådeløs og lynenede skarp. Beklageligvis varer det ikke særlig lenge.

Jeg løser egne problemer også. Hvis jeg har diskutert noe i løpet av dagen, og hatt selvfølelse på høyde med en våt raggsokk, med hull, kan du banne på at de gode argumentene kommer foran speilet om kvelden, akkurat åtte timer for sent. Nokså irriterende, og litt rart.

Kanskje er det lengden på tannpussen som avgjør politisk karriere? Kanskje Obama bør takke Colgate for fredsprisen?