Jeg har usedvanlig gode gener. Vi snakker om slekter hvor menneskene blir så gamle at de knapt kaster inn håndkleet før det begynner å gro mose på dem.
Akkurat dette med alder er litt følsomt, og ganske skummelt å skrive om. Likevel er det jo veldig naturlig at det siste kortet i kabalen på ett eller annet tidspunkt skal legges. Så langt vet jeg ikke om noe mennske som har klart å overleve livet, selv om oldemor nok må være på god vei med sine 100 år.
Jeg skal også bli riktig gammel, men om jeg har lyst til å se et mosegrodd speilbilde av meg selv, vet jeg ikke helt. Det samme gjelder pappa, som i kveld lanserte en mer salutterende avslutning enn hva som vel er vanlig. Min far ønsker seg en egen bane rundt jorden. Gammel og tannløs skal han knyttes til en diger rakett, så skal familien samles og skyte ham ut i rommet. Vi teller ned, tenner lunta, og pappa blir en satelitt der ute i det store intet. Ganske flott, egentlig.
Alternativt vil han gå for narkotika, endelig prøve noe nytt. Håpet er å kunne takke for seg, etterfulgt av en god latter.
Jeg ble inspirert av fatter'n i kveld. Dette er jo veldig, veldig lenge til, men også jeg har allerede tre ting jeg godt kunne tenke meg å prøve, men som jeg ikke helt vet om jeg tør satse på før enden uansett er nær:
Nummer én: bilcross, kjøre selv. Ettersom jeg lett havner i grøfta i 30 km/t, tror jeg det er smart å vente til da. Nummer to blir å smake på fluesopp, for endelig å finne ut hvordan det egentlig smaker. Nummer tre må være å styre et fly. Jeg ser for meg at instruktøren kan hjelpe meg å ta av, så kan han si "det blir din jobb å lande", før han selv hopper ut i fallskjerm.
Det blir i alle fall langt mer spektakulært enn vanlig avskjed.
PS: Har dere forresten tenkt over at de som sier at de er "mette av dage" stort sett bare sitter i sin egen, trygge stue, og ikke utsetter seg for noen farer i det hele tatt? Det er egentlig ganske komisk.
fredag 27. november 2009
torsdag 19. november 2009
Årsstudium i praktisk hushold
I dag har jeg vasket klær, både for hånd og i maskin, støvsugd, båret ut søppel, ryddet avishyllen og vasket opp. I går vasket jeg søppelbøttene og tørket støv, kjøpte julepresanger, ryddet klesskapet og sydde fast noen løse knapper. Dagen før skiftet jeg på sengen og brettet sammen forrige klesvask. Oppi alt sammen tilbereder jeg det ene smekre måltidet etter det andre.
Egentlig holder jeg på med et årsstudium i pedagogikk, men vi har så latterlig god tid, at året på Lillehammer egentlig føles som et studium i hushold. Pannekakene mine har for lengst tatt form, det blir ikke bare lapper lenger, og jeg vet nøyaktig hvor mye vann som skal i potetkjelen for at det ikke skal koke over. Alt går på skinner, det er nesten kjedelig lite komplikasjoner.
Det var mye morsommere med hverdagslig husholdningsarbeid i Bodø, der naboen kom og spurte om det brant hos oss da vi stekte pannekaker. Eller som da hybelkompanjongen og jeg forsøkte å åpne den fastfrossede ytterdøren med hårføner, ga opp og krøp ut og inn vinduet noen dager. For ikke å glemme lyspæren jeg skulle skifte! Plutselig sto jeg på en stol i ”hallen” med en glasskuppel i hendene, som verken ville opp eller ned. Jeg hadde klart å røske den ned fra taket, lampen hang i to tynne ledninger, og jeg kunne ikke slippe. Heldigvis hadde jeg telefonen i lomma og fikk ringt til utleierne i etasjen over, som kom ned og fikk seg en befriende god latter.
Jeg har prøvd meg som elektriker, rørlegger, snekker, glassmester, låsesmed og sykkelreparatør. Jeg har renset sluk, lappet en gullfiskbolle (da 21 liter vann og tre små slørhaler var på vei ned fra kjøkkenbordet) og utført både heldige og mindre heldige stunt som baker og kokk. Jeg griper Plumboen som den reneste selvfølge når vannstanden øker mer enn vanlig, jeg har demontert sykkelen min og skrudd sammen et ras av IKEA-møbler.
Jeg har programmert, installert og evakuert, og kanskje begynner jeg å bli for erfaren. For et år siden fulgte jeg stekeovnen med argusøyne mens maten varmet seg opp, og grå røykskyer steg til himmels og fikk brannalarmen til å ule bare jeg tenkte på å steke kyllingfilet. Sånn er det ikke lenger.
Men egentlig savner jeg sånn det var før, om det ikke var særlig praktisk, var det i alle fall betraktelig mye morsommere!
Egentlig holder jeg på med et årsstudium i pedagogikk, men vi har så latterlig god tid, at året på Lillehammer egentlig føles som et studium i hushold. Pannekakene mine har for lengst tatt form, det blir ikke bare lapper lenger, og jeg vet nøyaktig hvor mye vann som skal i potetkjelen for at det ikke skal koke over. Alt går på skinner, det er nesten kjedelig lite komplikasjoner.
Det var mye morsommere med hverdagslig husholdningsarbeid i Bodø, der naboen kom og spurte om det brant hos oss da vi stekte pannekaker. Eller som da hybelkompanjongen og jeg forsøkte å åpne den fastfrossede ytterdøren med hårføner, ga opp og krøp ut og inn vinduet noen dager. For ikke å glemme lyspæren jeg skulle skifte! Plutselig sto jeg på en stol i ”hallen” med en glasskuppel i hendene, som verken ville opp eller ned. Jeg hadde klart å røske den ned fra taket, lampen hang i to tynne ledninger, og jeg kunne ikke slippe. Heldigvis hadde jeg telefonen i lomma og fikk ringt til utleierne i etasjen over, som kom ned og fikk seg en befriende god latter.
Jeg har prøvd meg som elektriker, rørlegger, snekker, glassmester, låsesmed og sykkelreparatør. Jeg har renset sluk, lappet en gullfiskbolle (da 21 liter vann og tre små slørhaler var på vei ned fra kjøkkenbordet) og utført både heldige og mindre heldige stunt som baker og kokk. Jeg griper Plumboen som den reneste selvfølge når vannstanden øker mer enn vanlig, jeg har demontert sykkelen min og skrudd sammen et ras av IKEA-møbler.
Jeg har programmert, installert og evakuert, og kanskje begynner jeg å bli for erfaren. For et år siden fulgte jeg stekeovnen med argusøyne mens maten varmet seg opp, og grå røykskyer steg til himmels og fikk brannalarmen til å ule bare jeg tenkte på å steke kyllingfilet. Sånn er det ikke lenger.
Men egentlig savner jeg sånn det var før, om det ikke var særlig praktisk, var det i alle fall betraktelig mye morsommere!
tirsdag 10. november 2009
MEG! MEG!! MEG!!!
Jeg har sett video i helgen, video av et noe krevende, svært oppmerksomhetssykt barn i kunstneriske kreasjoner og med hardtarbeidende stemmebånd. Hovedrolle: Hanne Maren, 5 år.
Jeg tror ikke rolletildelingen var planlagt i noen særlig grad, det bare ble sånn. Pappa prøvde å filme søndagsfrokosten. ”Nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!”, hvinte jeg, mens jeg la magen i pålegget og forsøkte å slikke på linsa.
Så ville pappa filme lillebror, en søt, barskallet krabat. Men innen far rakk å trykke rec, kom datteren dundrende og dro i gang en øredøvende versjon av ”Velkommen til den Levende skogen”, for så igjen å minne om ”nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!” Pappa snek seg til siden, rettet kameraet mot minsten igjen, men der satte jammen storesøster Hanne Maren foten ned: ”Nei, pappa, nå skal du faktisk filme MEG! Se, jeg har et helt jordbær i munnen!”
Og bedre gikk det ikke da lillebror fylte ett år og fikk bil han kunne sitte på. ”Tenk, Mikkel, den er bare din!” så storesøster, intill hun kom på at hun egentlig var litt sjalu, og fulgte opp med ”…eller… Vi kan jo ha den i sammen!”
Egentlig burde jeg stoppet kassetten allerede etter første scene, hvor jeg originalt nok prøvde å dra ned buksa og vise stjerten til kameraet, heldigvis bare fire år gammel. Påfølgende scener ga meg egentlig bare vondt i hukommelsen. MEG! MEG!! MEG!!!
Det kanskje aller verste var den fan-låta jeg sang til ære for min fars kusine, som helt tydelig må ha vært et stort idol. Den hadde gått i glemmeboken. Jeg ble så flau at jeg måtte skru av lyden, selv om jeg var helt alene.
Det som egentlig forundrer meg mest, er når ”se på meg!” ebber ut. Nå er det helt uaktuelt å kysse noen kameralinse, og nakenstuntet jeg prøvde meg på i en alder av fire, er ikke noe jeg under noen omstendighet vil vurdere å gjenta. Til dags dato gjør det jo nesten vondt å bli tatt bilder av, det er ikke mer enn et halvår siden den akutte fotofrykten traff meg som et brottsjø i nakken da en dame jeg kjenner godt prøvde å forevige mitt forkrekkede åsyn. Men når snudde interessen? Har dere det sånn?
Jeg tror ikke rolletildelingen var planlagt i noen særlig grad, det bare ble sånn. Pappa prøvde å filme søndagsfrokosten. ”Nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!”, hvinte jeg, mens jeg la magen i pålegget og forsøkte å slikke på linsa.
Så ville pappa filme lillebror, en søt, barskallet krabat. Men innen far rakk å trykke rec, kom datteren dundrende og dro i gang en øredøvende versjon av ”Velkommen til den Levende skogen”, for så igjen å minne om ”nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!” Pappa snek seg til siden, rettet kameraet mot minsten igjen, men der satte jammen storesøster Hanne Maren foten ned: ”Nei, pappa, nå skal du faktisk filme MEG! Se, jeg har et helt jordbær i munnen!”
Og bedre gikk det ikke da lillebror fylte ett år og fikk bil han kunne sitte på. ”Tenk, Mikkel, den er bare din!” så storesøster, intill hun kom på at hun egentlig var litt sjalu, og fulgte opp med ”…eller… Vi kan jo ha den i sammen!”
Egentlig burde jeg stoppet kassetten allerede etter første scene, hvor jeg originalt nok prøvde å dra ned buksa og vise stjerten til kameraet, heldigvis bare fire år gammel. Påfølgende scener ga meg egentlig bare vondt i hukommelsen. MEG! MEG!! MEG!!!
Det kanskje aller verste var den fan-låta jeg sang til ære for min fars kusine, som helt tydelig må ha vært et stort idol. Den hadde gått i glemmeboken. Jeg ble så flau at jeg måtte skru av lyden, selv om jeg var helt alene.
Det som egentlig forundrer meg mest, er når ”se på meg!” ebber ut. Nå er det helt uaktuelt å kysse noen kameralinse, og nakenstuntet jeg prøvde meg på i en alder av fire, er ikke noe jeg under noen omstendighet vil vurdere å gjenta. Til dags dato gjør det jo nesten vondt å bli tatt bilder av, det er ikke mer enn et halvår siden den akutte fotofrykten traff meg som et brottsjø i nakken da en dame jeg kjenner godt prøvde å forevige mitt forkrekkede åsyn. Men når snudde interessen? Har dere det sånn?
mandag 9. november 2009
Av og til føler jeg meg så sinnsykt ubegreipelig smart!
Historien er enkel: Jeg tok hull i ørene for nøyaktig seks uker siden, etter å ha mannet meg opp i 22 1/2 år. I dag skulle jeg skifte øredobber for aller, aller første gang, og tro du meg: Det gikk særdeles dårlig. Etter flerfoldige forsøk på å få dyttet den jæv.. tingen gjennom øreflippen, måtte jeg rett og slett kaste inn håndle. Jeg var sjanseløs. Mor var også ganske sjanseløs, der hun ved hjelp av Telenor kom med positive tilrop, og nærmest heiet stiften gjennom øret.
Jeg var nødt til å søke eksperthjelp, spørre en voksen. Jeg hutret meg ut i høstkulden og la i vei mot det mylderet av frisørsalonger Lillehammer kan tilby. "Hei, jeg har gjort noe dumt", sa jeg, og satte opp mitt mest fortvilte uttrykk. "Det kan ikke vi hjelpe deg med", sa hun bak disken. Jeg lusket videre, "Nei, hun som skyter hull her har gått for dagen"... "Vi skyter ikke hull, prøv piercingsjappa"...
"Jeg tør ikke å prøve", sa hun bak disk nummer fire. "Da er vi to", svarte jeg, og snudde på hælen.
Hos nummer fem fikk jeg hjelp. Snille, snille frisør nummer fem, som kløp meg i øret så blodet sprutet, fortalte meg at "det skal gjøre vondt" og lånte bort stol og speil i en allerede full frisørsalong. Underholdningsverdien for de nyvaskede fruene der inne økte i takt med kroppstemperaturen min.
Det gikk til slutt. Presset fra de sju par øynene som voktet meg med falkeblikk ble så stort at øredobben ikke torde protestere lenger. Nå sitter den som den skal igjen, den samme som har sittet der de siste seks ukene, og som i dag endelig skulle få innta innbytterbenken, til fordel for noen andre. Nå tror jeg aldri det blir noen andre, jeg kommer ikke til å tore å ta dem av meg på flere år.
Det blir i alle fall billig.
Jeg var nødt til å søke eksperthjelp, spørre en voksen. Jeg hutret meg ut i høstkulden og la i vei mot det mylderet av frisørsalonger Lillehammer kan tilby. "Hei, jeg har gjort noe dumt", sa jeg, og satte opp mitt mest fortvilte uttrykk. "Det kan ikke vi hjelpe deg med", sa hun bak disken. Jeg lusket videre, "Nei, hun som skyter hull her har gått for dagen"... "Vi skyter ikke hull, prøv piercingsjappa"...
"Jeg tør ikke å prøve", sa hun bak disk nummer fire. "Da er vi to", svarte jeg, og snudde på hælen.
Hos nummer fem fikk jeg hjelp. Snille, snille frisør nummer fem, som kløp meg i øret så blodet sprutet, fortalte meg at "det skal gjøre vondt" og lånte bort stol og speil i en allerede full frisørsalong. Underholdningsverdien for de nyvaskede fruene der inne økte i takt med kroppstemperaturen min.
Det gikk til slutt. Presset fra de sju par øynene som voktet meg med falkeblikk ble så stort at øredobben ikke torde protestere lenger. Nå sitter den som den skal igjen, den samme som har sittet der de siste seks ukene, og som i dag endelig skulle få innta innbytterbenken, til fordel for noen andre. Nå tror jeg aldri det blir noen andre, jeg kommer ikke til å tore å ta dem av meg på flere år.
Det blir i alle fall billig.
mandag 2. november 2009
Naturmedisin
100 personer ble vaksinert med vann, og risikogruppen må stå i kø. Ikke er det sprøyter til dem ennå heller. Det vil si, noen er det sprøyter til, men ettersom vaksinene er relativt skeivt fordelt i forhold til befolkningen, kan vi vel si at kødannelsen har skapt litt større utfordringer enn planlagt enkelte steder.
Media har skremt opp ganske mange mennesker nå, i vakkert samarbeid med dem som gjerne vil vaksinere. En av familiens vise menn, som trodde han var i risikogruppen, inntil han så den øvre aldersgrensen på 65 år, tenker på å løse problemet rett og slett ved å flytte nordover. Nord for Trondheim virker det jammen som folk klarer seg bra!
Jeg kan ikke bare harselere med sykdommen. Jeg ser at menneskeliv går tapt. I likhet med den helt aldeles vanlig influensaen, den som florerer hvert bidige år, stjeler svinesykdommen liv. Det er naturligvis tragisk, men et ganske kjent problem i sammenheng med sykdom.
Det har blitt påstått at vi som ikke har så urimelig lyst til å få sprøytet noe vi ikke helt vet hva er inn i oss, er egoister, håpløse mennesker. Jeg ble imidlertid litt glad da jeg kom over en artikkel hos Dagbladet her om dagen. Der sto det at vi som er forkjøla nå, (og det må gjelde meg, ettersom jeg er på min femte pakning med kleenex) har lavere risiko for å bli influnesasyke.
Derfor, kjære alle dere jeg må ha smittet: Det ble gjort i beste mening. Spre de glade basilusker til alle dere kjenner. Jeg har aldri vært noen naturmedisinfantast, men jeg har ærlig talt større tro på en naturlig oppbygging av immunforsvaret enn sprøyter med vann.
Media har skremt opp ganske mange mennesker nå, i vakkert samarbeid med dem som gjerne vil vaksinere. En av familiens vise menn, som trodde han var i risikogruppen, inntil han så den øvre aldersgrensen på 65 år, tenker på å løse problemet rett og slett ved å flytte nordover. Nord for Trondheim virker det jammen som folk klarer seg bra!
Jeg kan ikke bare harselere med sykdommen. Jeg ser at menneskeliv går tapt. I likhet med den helt aldeles vanlig influensaen, den som florerer hvert bidige år, stjeler svinesykdommen liv. Det er naturligvis tragisk, men et ganske kjent problem i sammenheng med sykdom.
Det har blitt påstått at vi som ikke har så urimelig lyst til å få sprøytet noe vi ikke helt vet hva er inn i oss, er egoister, håpløse mennesker. Jeg ble imidlertid litt glad da jeg kom over en artikkel hos Dagbladet her om dagen. Der sto det at vi som er forkjøla nå, (og det må gjelde meg, ettersom jeg er på min femte pakning med kleenex) har lavere risiko for å bli influnesasyke.
Derfor, kjære alle dere jeg må ha smittet: Det ble gjort i beste mening. Spre de glade basilusker til alle dere kjenner. Jeg har aldri vært noen naturmedisinfantast, men jeg har ærlig talt større tro på en naturlig oppbygging av immunforsvaret enn sprøyter med vann.
Abonner på:
Innlegg (Atom)