Stedfortreder?

Jeg skal snart til tannlegen. Tannlegen er ikke den av jordens skapninger jeg er mest begeistret for, i det hele tatt er alle som på én eller annen måte skal gjøre noe med kroppen min rangert et godt stykke nede på vennelisten, særlig de av dem som innkaller meg. Jeg liker ikke frisøren heller, men da har jeg tross alt styringen selv, til en viss grad. Fra tannlegen, derimot, duper det bare en innkalling, eller invitasjon (som jeg liker bedre), ned i postkassen, og hvis du avbestiller timen, føler du deg som et syndig, uansvarlig menneske.

Egentlig hadde jeg tenkt å utsette timen noen uker, sånn at jeg fikk litt ekstra tid å glede meg på, liksom (?). Jeg er ikke den raskeste når det gjelder ting som skal bestilles, ordnes eller endres. Vanligvis pleier dette å være en negativ egenskap, men akkurat når det gjelder tannlegeavsbestillinger, tror jeg treghetskomplekset kan regnes som et stort pluss i livets store regnskapsbok.

Egentlig er det litt rart med tenner. Tennene utgjør vel noe sånt som 1 prosent av kroppen, men de resterende 99 prosentene får klare seg selv. Tannlegen ber meg komme hver høst, mens legekontoret er det nærmere 14 år siden sist jeg var innom. Teorien er at kroppen sier ifra selv, akkurat som om ikke tennene gjør det også?!?

Med null hull, har jeg en teori om at brus, sukker og uante mengder sjokolade har herdet tennene mine gjennom årenes løp. Derfor pleier det å gå fint hos tannlegen, jeg rekker knapt å sette meg ned før jeg blir kastet på dør, og minuttprisen er noe sånt som 120 kroner. Likevel hater jeg det, ikke minst all den ekstra tiden som går med på badet de siste to ukene før en tannlegevisitt. Det er nemlig de to eneste ukene i året jeg bruker tanntråd, for det gjør tannlegen så blid. ”Du spiser nok ikke så mye sjokolade, og du er veldig flink til å bruke tanntråd ser jeg”, sa hun sist. Jeg gikk fornøyd ut igjen, stolt som en hane, og følte jeg nok en gang hadde klart å lure tannlegen. Jeg tror det er det samme genet som slår inn når jeg fletter håret for å gå til frisøren, et slags tafatt ønske om å imponere.

Innimellom tenker jeg at jeg gjerne skulle hatt en vikar, en slags stedfortreder, som kunne ta alt det ubehagelige. Det er ikke bare til tannlegen det hadde vært kjekt å sende vikar. Jeg vet at andre har praktisert dette på eksamen, og jeg husker historien om han som sendte stedfortreder på oppkjøringen. Det eneste minuset var at stedfortrederen ikke kunne kjøre bil… Selv kunne jeg kanskje tenke meg vikar når det en gang i tiden blir snakk om å føde barn, men det heter vel allerede surrogatmor.

Tirsdagens tannlegetime nærmer seg med stomrskritt.
- Noen som har lyst til å ta den for meg?

Kuene, klokken og jeg

Det er liksom kuene og meg, det er vi som har slitt oss gjennom dagen.

I natt skulle klokken stilles en time tilbake, slik den skal hver bidige høst, men i dag har jeg vært totalt forvirret fra start til slutt. Jeg har vekselvis ligget en time foran eller en time bak helt siden jeg sto opp, alt ettersom hvordan hjernen min har tenkt og ut fra hvilken klokke jeg har sett på.

Jeg våknet 07.45, gammel tid, sto opp, men la meg igjen da jeg kom på at klokken bare var 06.45. Neste gang jeg vånet hadde den rukket å bli 12.30, heldigvis fortsatt gammel tid. Jeg spratt opp, og så gikk det bra en lang stund, helt til klokken på videospilleren viste 19.00. Jeg var ikke klar over at klokken på videospilleren stiller seg selv. Så fra å våkne 06.45 og ha en time til gode, kom plutselig følelsen av å ha mistet en time krypende. Samtidig mistet jeg kontrollen. For da jeg skulle se Varg Veum 21.45, viste det seg jammen at klokken var blitt en time mer, Varg var borte fra skjermen og nattehimmelen var bemerkelsesverdig mørk utenfor.

Nå er jeg kommet helt ut av takt. Jeg tenkte jeg skulle se en film, men har du sett: det er godt over midnatt, ny tid! Jøss. Den etterlengtede timen ble bare borte i år, det ble dagen også.

Uansett er det godt å være tilbake i tralten, det er jo vintertiden som er riktig. Det liker nok både kuene og jeg.

Nøff-nøff

Svineinfluensa. Er du like lei som meg?

I går hørte jeg en kunnskapsrik dame i krystallapparatet si at de skulle komme tilbake til hvorvidt den friske gjennomsnittsnordmannen skal vaksinere seg eller ikke i dag. Men hvorfor dét, egentlig? Når den gemene hop ikke skal stikkes før rundt juletider uansett? Situasjonen vil vel ha rukket å endre seg relativt mange ganger til da??

Det som er litt morsomt, er at nettavisene fra rundt omkring i det ganske land utmerket godt vet at alle som ikke tar vaksinen kommer til å stryke med, mens det fortsatt ser ut som folkehelseinstituttet tar situasjonen med ro på sine nettsider. De har gruppert oss i tolv kategorier, en slags kødannelse for vaksine. I likhet med fryktelig mange kommer jeg på tolvteplass. Samtidig skriver de at rundt regnet 720 nordmenn vil stryke med, og da kjenner selv jeg at en viss skepsis brer seg oppover ryggraden, og at feberen brått begynner å stige. Likevel er jeg ikke redd, det vil si; jeg er vel mer redd for vaksinen enn for selve influensaen.

I skrivende stund ligger jeg på sofaen, omkranset av nesespray, kleenex, puter og pledd. Vi snakker om en ganske alminnelig høstforkjølelse. Jeg var ikke helt forberedt på å skulle bli syk nå, det er det jo for så vidt sjelden man er, så jeg måtte en tur i butikken i dag. Matt i blikket, med rennede nese og håret til alle kanter så jeg ut som et slags smittsomt fugleskremsel. Jeg vurderte å henge en lapp rundt halsen med ”Bare vanlig syk – ikke svineinfluensa”. I tillegg forsøkte jeg å overholde regelen om én meters avstand til andre, men det er neimen ikke enkelt på besøk hos kjøpmannen en lørdag formiddag.

Jeg ramlet forresten over en artikkel hos Aftenposten.no i dag, som sa at kongen må vente til risikogruppen er ferdigvaksinert med å bli stukket. Det samme gjelder statsministeren og hans arbeidslag. Hehh.

Hvor ble det egentlig av fugleinfluensaen? Og kugalskapen?

Fra en ivrig tilhengers dagbok

Det hender jeg skriver litt, egentlig ganske ofte, og hjemmesiden til Ingrid Bjørnov er ett av stedene jeg setter poteavtrykket mitt innimellom. Denne er ganske fersk og skremmende sann:

http://ingridb.no/Skriverier/OmIngrid/ArtikkelIbegynnelsenvarDollie/tabid/107/language/en-US/Default.aspx

Opp og fram med det praktiske!

Jeg hadde glemt hvordan det er, følelsen av store, fuktige snøflak som trenger seg inn mellom ullskjerfet og haken, som du nytteløst prøver å ta vekk med en allerede fuktig vott. Våt ull stikker, og skjerfet, som jeg forbannet saftig og pensjonerte fra vintergarderoben for flere år siden, klør mer og mer og mer. Det drypper fra håret, klærne blir våte, skoene er glatte og vanndammene store.

Også i år lot jeg meg forundre, snøen kom litt brått på. I håp om ikke å gå i den samme fuktige fellen som i fjor og året før, å slepe rundt på et par gjennomvåte sommersko helt fram til en solid forkjølelse i midten av desember, satte jeg kursen mot nærmeste skobutikk.
”Jeg ser bare på hvordan de ser ut under jeg, det er dét som er viktigst”, sa den 90 år gamle damen som tuslet rundt der inne sammen med datteren sin. ”Så søtt”, rakk jeg å tenke, før jeg tok meg selv i å gjøre det samme.

Dette er nemlig vinteren der det praktiske skal opp og fram, vinteren der alt søtt, pent og lite funksjonelt skal pakkes bort i kasser på loftet, i håp om at det kommer noen sultne mus og gnager det i fillebiter. Tynne kåper som ikke tåler at kvikksølvet kryper under minus tre, og votter jeg gang etter gang forleder meg selv til å tro at skal kunne holde hendene varme, står nå i fare. Det samme gjelder noen pene støvletter. Jeg kan fortsatt ikke helt forstå hvorfor det i det hele tatt produseres støvletter med teddyfôr som ikke kan forskåne tærne fra et blått preg. Det er ytterst få av oss som velger teddyfôrstøvletter om sommeren, som vel er den årstiden de erfaringsmessig passer best.

Det er ikke vanskelig å lese at fokuset mitt i år ligger på sikkerhet og komfort. De iskalde støvlettene fra i fjor kan loftsmusene få pynte med en flaskekork i hempa og bruke som juletre, mens de nyter den rutete kåpen som julemiddag. Jeg skal ha boblejakke og polvotter, bilen skal skos med kjettinger, og jeg akter å kjøre med dem uansett hvor jeg skal. Jeg har lenge vært motstander av brodder, - nå er jeg neimen ikke sikker på at dét er så dumt lenger heller. Her ryker prinsippene i takt med at snøen faller.

Men kjenner jeg meg selv rett, og det tror jeg nok at jeg gjør, så vil nok alle gode tanker ved første snøfall fly av sted med en snarlig nordavind. Når vi kommer et stykke uti november, har jeg glemt alt jeg har sagt, og så står jeg ute i en altfor tynn kåpe, som musene likevel ikke fikk, og hopper opp og ned i de kalde støvlettene fra i fjor. De er jo så pene. Innen jeg tar dem på meg og går ut døren har jeg glemt hvordan det er, følelsen av stivfrosne tær.

Og hva har jeg rundt halsen? Nettopp, ullskjerfet som klør. Så lander en stort, fuktig snøflak mellom ullen og haken, og jeg prøver nok en gang å ta det vekk med en litt for våt vott, banner stygt og lurer på hvorfor jeg ikke har ryddet vekk det skjerfet.

Jeg lærer jo aldri.