Et raseriutbrudd på vegne av bestanden

Tror du det er enkelt å være journalist? Ukomplisert å lage konsertomtale for en avis? Da må du tro om igjen.

For å ta dette helt fra bunnen av: Hva består jobben i når man er på konsert for en avis? Nettopp, å gjøre notater og knipse et par bilder.

Bilder tar man naturligvis uten blits og på tidspunkter hvor det ikke ødelegger for publikums konsertopplevelse. Man reiser seg ikke opp og sperrer utsikten over lengre perioder, og nøkkelknippet skal ikke ligge i lomma, særlig ikke hvis planen er å gå rundt mens koret synger eller orkesteret spiller, hvilket man i utgangspunktet heller ikke skal gjøre.

I kveld har jeg vært på konsert med et symfoniorkester, og maken til journalistisk utfordring skal du lete lenge etter:

Programmet bestod av fire deler, og vær med meg nå: fire deler betyr fire applauser. Fire steder i programmet man kan skifte plass og vinkel. Etter første stykke snek jeg meg fram og satte meg på gulvet forrest, ikke særlig behagelig, men nødvendig for å få tatt et brukbart bilde av fiolinsolisten. Sjakktrekket orkesteret hadde gjort var å holde konsert i den mørkeste delen av salen, i motsatt enda av hvor scenen var, og for at musikerne skulle se notene sine hadde publikum, og jeg, motlys. Orkesteret hadde ikke én eneste spot rettet mot seg, og det er vel relativt unødvendig å fortelle at det er vanskeligere å ta bilder når det er dunkelt enn med god belysning, uten blits altså.

Jeg ventet og ventet. Etter hvert ble musikken sterkere og mer taktfast, og fotomulighetene begynte sånn sett å bli brukbare. Jeg knipset én gang, i takt med musikken, ventet noen minutter og knipset et bilde til, og for første gang i min tid som journalist fikk jeg tilsnakk for å ha tatt et bilde! Ved første mulige korsvei, mellom to stykker som hang sammen såpass at det ikke var rom for applaus eller bevegelse, bøyde solisten seg fram, så strengt på meg, gestikulerte kraftig og ristet på hodet! Jeg ble såpass vippet av pinnen og irritert at jeg ikke klarte å konsentrere meg om musikk den neste halvtimen.

Solisten var ferdig. Han styrtet ut og inn som en jojo, fikk fortjent applaus og begynte å stemme fiolinen for å gi et ekstranummer. Han dro buen et par ganger og fikk publikums oppmerksomhet. I det samme stakk en annen journalist seg fram og knipset to raske bilder, med blitz. Orkesteret gispet, solisten ble satt ut. Journalisten løp på dør, og fikk et par verbale sleivspark etter seg. I pausen kom en av fagottistene bort til meg og sa at ”det der var jo kroneksempelet på hva en journalist IKKE skal gjøre”.

OK. Jeg var på sett og vis enig, men hva SKAL en journalist gjøre da? Vi holder også på med et slags håndverk. Når disse klassiske stykkene skal vare så gudsjammerlig lenge, og det går en halv time mellom hver applaus: når skal vi egentlig få tatt bilder? Og ett poeng til: Hvem tror de egentlig at sørger for at de får annet publikum enn bare venner og kjente?? I sånne anledninger er det fristende å trykke en hvit firkant der bildet i avisen skulle vært, med teksten ”Orkesteret ga journalisten fotoforbud”, eventuelt trykket bilde av et annet orkester og skrevet ”Slik kan et orkester se ut”. Løsning nummer tre ville være å droppe hele omtalen, hvilket jeg var sterkt fristet til i kveld, for aller første gang.

Jeg hadde nok ikke tillatt meg å gjøre det samme som den freidige fotografen med blits, men lokalavisene er ikke beriket med så mange symfonikere. Det er ikke allmennkunnskap å vite hva som er stemming og ikke. Med så dårlig lys som det var i salen og så dårlig tid som journalisten antakeligvis hadde til deadline, skjønner jeg hvorfor han gjorde det. Dessuten ødela han ingenting for publikum; jeg tror et fåtall fikk varige mén av hans journalistiske adferd. Likevel ville jeg ikke gjort det selv, og med fotoforbud spurte jeg fagottisten om han så noen mulighet til å få plassert orkesteret etter konserten og knipset et bilde da, men nei, det ble nok for vanskelig. ”Du får heller ta bilde mens vi stemmer. Det gjør jo ikke noe om det ikke blir helt klart”, sa han. Hææ? Akkurat som om jeg vil ha bilde av en gjeng musikere som sitter lent over instrumentene sine, noen stående med ryggen til meg, alle sammen på jakt etter en ren A? Og at det ikke var så farlig for han om bildet mitt ble klart eller ikke, ble vel omtrent som om jeg skulle si til ham at ”sett i gang og spill. Det gjør jo ikke noe om det ikke blir helt rent” (underforstått: jeg bryr meg ikke likevel).

Jeg begynte etter hvert å bli ganske sinna, og det ble ikke det spøtt bedre da jeg traff en fiolinist utenfor teatersalen etter konserten. ”Du var mye mer fornuftig enn han andre fotografen. Skikkelig paparazzi!” utbrøt hun. Jeg tenkte i mitt stille sinn at ”unnskyld, men hvor innbilsk er du egentlig? Paparazzi? Hvem tror dere at dere er??”, men klarte å nøye meg med å opplyse om at det ikke er så enkelt for oss heller når det går så lang tid mellom hver applaus og fotoforholdene er så dårlige, fortsatt med et smil om munnen. Det stivnet imidlertid litt da dama kom med dagens 1000-tips: ”Du har sikkert ett eller annet i arkivet du kan bruke”.

Milde himmel. Hvor viktig skal jobben deres være i forhold til min? Det blir vel nesten som å si at ”dere trenger vel ikke spille på ordentlig, dere kan vel bare skru på opptaket fra konserten i fjor”.

Det er faktisk sjelden jeg blir SÅÅÅ sinna!

20 små kupp

I dag har jeg vært på salg! Ganske impulsivt, på vei hjem fra skolen.
Mens andre drøyer sykkelkjøp og Bergans sommerjakker til høsten starter og prisen halveres, var det isdisken på Rema 1000 jeg kastet meg over. 3,50! 3,50 for Frutz! Det er jo fantastisk! Og derfor gjorde jeg ikke bare ett kupp, men nærmere 20, så nå skulle jeg ha bringebæris for en god stund.

Velkommen på besøk!

- Er ikke Lillehammer-himmelen fin?

15. september 2009: "sove"

Jeg er veldig, veldig flink til å skrive opp ting i kalenderen min. Der står både store og små planer, viktige datoer og bursdagsbarn, og det ser ut til at jeg lever et riktig strukturert liv. Mye av det er illustrert, bursdagene med ballonger, forelesninger med røde kryss.

MEN: Jeg ser aldri i kalenderen! De eneste gangene jeg åpner den er når jeg har noe nytt å føre inn! Dette er jo helt på jordet.

Ofte vet jeg ikke en gang hvor den er, men i dag fant jeg den og tenkte at jeg skulle ta en sjekk, finne ut hva jeg har glemt de siste to ukene. På dagen i dag, 15. september, sto det "sove". Som sagt har jeg mye viktig å huske på...

Når nette blir lange…

Jeg har fryktelig mye fritid, og når jeg ikke skal noe spesielt før sånn midt på dagen en gang, liker jeg å sove litt lenge. Men så er det nå en gang slik at det ligger et kort i lommeboka som forteller meg at jeg egentlig er student, og det står jammen noen bøker i bokhylla også, som jeg neppe kan ha kjøp av ren forlystelse.

Så våkner jeg med et smell, da, sånn rundt elleve en gang, med putemerker på kinnet, trøtte øyne og gjennomsyret av dårlig samvittighet. Likevel blir jeg i den gode og varme senga en liten stund til. Jeg plugger inn Ipoden, mens tungtransporten dundrer forbi utenfor, så hele huset rister.

”Nei, nå må jeg se til å komme meg opp. Jeg kan da ikke ligge her hele dagen”, tenker jeg i dét klokka bikker halv tolv. Jeg setter meg opp i senga og finner fram strikketøyet. Mobilen ringer. Jeg drar i gang noen stemmeøvelser, men lar den ringe seg ferdig, for akkurat det å ta telefonen med søvn på stemmebåndet midt på dagen en helt vanlig torsdag byr meg litt imot. Isteden tusler jeg inn på badet, og derfra går det så det suser:

Det er først på vei inn i dusjen jeg skjønner at klokka faktisk er ganske mye. Jeg vasker badet mens balsamen virker, pusser tennene og børster håret samtidig. Fra nå skal det nemlig gå i et tempo ingen har sett maken til noen sinne. Frokost og lunsj blir til ett måltid, ekstremt tidsbesparende. Og ettersom det er såpass langt på dag, er det ingenting i veien med å støvsuge litt mens tevannet koker. Jeg blir frøken Effektiv, svinger langkosten mens jeg dytter inn gulrøtter på tvers. I tillegg sparer jeg penger, kombi frokost og lunsj kan på lang sikt bli til et stort pluss i regnskapet.

Klokka ett har jeg tatt igjen meg selv, da er jeg i rute. Men hva så? Hva er egentlig effekten av å være effektiv?


PS: Skolebøkene står fortsatt i hylla, uten ett eneste eseløre. Det står de godt.

Forviklingar

Er dere gode i språk? Det er ikke jeg, i alle fall ikke i fremmedspråk, en kategori som også favner om en rekke norske dialekter.

Jeg har bodd vegg i vegg med ei fra Stord, og de to første ukene av folkehøgskoleåret skjønte jeg ikke et kvidder av hva hun sa. På den andre siden av veggen hadde jeg en kar fra Oslo, som bemerket det hver bidige gang jeg blandet "de" med "dem" og "da" med "når". Til slutt sluttet jeg helt å si noe. Innerst i gangen bodde Tinn i Telemark sin representant.
"HÆ?" var kanske det ordet vi brukte aller, aller mest det året.

I sommer var jeg en svipptur i Fredrikstad og på Hvaler, og nedover i Østfold snakker de jo en... (hva skal vi si?) ...kuriøs dialekt. Først skulle jeg ta taxi fra stasjonen til bilutleien. Jeg er ikke sikker på hva som er politisk korrekt å si denne uken, men sjåføren var ikke helt norsk. Han kunne ikke veien, men det han derimot hadde fått inn under huden var en hel horde banneord. Han gasset og bannet, svingte og bannet, skiftet fil, så seg over skulderen og, tro det eller ei, bannet. MEN jeg skjønte i det minste hva han sa! Dagen etter skulle jeg nemlig tilbake, og da kom en gråhåret nordmann og hentet meg. En ekte østfolding. Han skravlet i vei, og jeg nikket, men egentlig forsto jeg ingenting. Jeg tror han sa noe om penger, og i trygghetens navn slo jeg til med den noe åpenbare "Ja, penger er jo alltid kjekt".

Apropos hun fra Tinn: Hun var litt ivrig på dette med språk, og ville imponere en portugisisk kompis. På biblioteket fant hun startpakken, kassetter med språkundervisning og glosebok. Dama på kassetten sa en setning, Lisbet gjentok. Da jeg etter en uke spurte hva hun hadde lært, svarte hun noe sånt som "Escuté e repita". Det hørtes overbevisende ut, men hva tror dere det betød? Nemlig: "Lytt og repetér"...

Kirkens kombi, noen sleivspark fra bakerste rad

Jeg har nylig vært i barnedåp. Som gammel barnekortraver skal det sies at jeg har vært i temmelig mange gudstjenester med dåp opp gjennom årene, men dette begynner å bli ganske lenge siden, og jeg kan ikke helt skjønne at de var like omfattende, langvarige eller dyptgående da som sist søndag.

Nå vet ikke jeg hva slags forhold dere som toucher innom her har til kirken, om dere er av det kaliberet som kommer til jul, og sitter langt bak på siden, eller vandrer fast hver uke. Jeg skal innrømme at jeg ikke er blant de mest aktive kirkegjengerne lenger, og derfor ble jeg litt overrasket over Hamar Domkirkes nye strategi: Gudstjenesten sist søndag var ikke bare dåp, nei, de kjørte en slags kombi, dåp og nattverd i ett. De tre staselige babyene hylte og skrek, mens de noe mer hyppig frekventerende tok imot Jesu blod og legeme, og vi sang salme etter salme. Når seansen bikket 1 time og 15 minutter så det i grunn ut til at det var flere enn dåpsbarna som hadde lyst til å klynke litt.

Akkurat det med salmesang er egentlig litt morsomt. Der sitter vi altså, familiene til tre små dåpsbarn, med to salmebøker hver, en rød og en blå. Så skal det synges. Noen mimer forsiktig mens de blar i feil bok, og det går vel ikke særlig mye bedre for dem som faktisk har klart å finne fram til riktig nummer: Det første verset går innmari dårlig for de fleste, bortsett fra for dem som kan synge rett fra bladet. Men når første vers går mot slutten skal man bla om, resten av teksten står ofte på siden bak, og da sliter bladsangerne også, for det trengs unektelig noen repetisjoner av melodien før den sitter. Norsk Salmebok inneholder svært få ”åh, ja den, ja-låter”.

Ikke er det greit med disse tradisjonelle små innstikkene i programmet lenger heller, der presten synger ”Gud være lovet”, og menigheten skal reise seg og stemme i med ”Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i…” Jeg sang noe helt annet på 90-tallet, og inntil ganske nylig het det ”som har Guds velbehag”. Og selv om ”Gud har glede i” står med fete bokstaver i dagens programmer, var vi helt åpenbart ganske mange som hang igjen i tidligere tekster. Så har da i det minste noe festet seg!

Egentlig kunne jeg skrevet en dyptgående og ganske lang avhandling om den opplevelsen det var igjen å entre kirkerommet, for både damen foran meg som snudde seg med fredshilsenen ”Guds fred være med deg” og min noe famlende adferd med dåpsluen til lille Caroline, en slags nevekamp med presten som var i ferd med å tegne korsets tegn (ja, jeg var fadder), er egentlig verdt noen linjer. Det samme gjelder prestens ivrige kaving med Bibelen, som minnet litt om noe katolsk, eller kollekten som kom litt brått på mange. Likevel skal vi avslutningsvis bevege oss inn i kjernen, nemlig prekenen.

Prekenen var lang, slik prekner ofte er, og presten klarte faktisk å fyre opp et par av mitt lille fadderbarns slektninger. Mannen kom nemlig i skade for å si at avslapping IKKE er å sitte i sofaen foran tv-en med beina på bordet, men snarer å samle energi. Og da tror jeg ikke han snakket om å bygge seg opp gjennom en joggetur, han så nemlig ikke ut som noen sånn, men å samle energi i samarbeid med Gud, istedenfor sammen med tv-en. Og da var det at dåpsbarnets onkel holdt på å rekke opp hånden for å spørre om presten ikke hadde nok kanaler...

Pannelapper

Hvem er det egentlig som har bestemt at pannekaker er nødt til å være så runde bestandig?

Mine ligger ganske langt fra sirkelens vakre form, men spør du meg er de desto mer sjarmerende. Jeg heller røre i pannen, og synes det går såpass tregt at jeg snur akkurat litt for tidlig. Da rakner hele middagen, deler seg opp i småbiter og klumper seg sammen. Jeg blir litt hissig, banner stygt og setter stekespaden hardt i røreklumpen, før jeg samler steking etter steking med pannelapper på en tallerken. Egentlig ser det ut til å passe best i matavfallet, men faktum er at dette er mat, og det er godt, og det er akkurat like fint som sånne pannekaker alle andre lager. Det har jeg i alle fall bestemt meg for å synes.