Et sukk over komi-Norge

Dette skulle liksom være en morsom kveld. Med Komiprisen 2009 som post på programoversikten til NRK, så jeg for meg at det kanskje kunne bli tilløp til latter, i det minste litt humring, i sofakroken. Der tok jeg feil.

Det virker som humoroppskriften for tiden er å dumme seg ut, eller forsøke å lage innslag som skal virke lite gjennomtenkte, og på den måten være morsomme. MEN når alle gjør det samme blir det fryktelig langtekkelig, ensformig... KJEDELIG! Og når til og med programlederen er gjennomført grå og stusslig, og stiller med laptop på scenen for liksom å være morsom, må jeg lesse inn sjokoladebanan etter sjokoladebanan for i det hele tatt å holde meg våken.

Det sier kanskje litt når Evig Ung, en forøvrig helt fenomenal forestilling på Det Norske Teatret, vinner komipris. Det Norske Teatret? Komedie? Ja visst var forestillingen herlig, de har solgt godt og skuespiller Charlotte Frogner, som forøvrig også stakk av med en annen pris, hadde en serie fornøyelige replikker, men det finnes da ganske mange her til lands som jobber med mål om ene og alene være morsomme? Det må da være litt trist å bli forbigått av Det Norske Teatret?

Dagens morsomste mann var Erik Solheim. Dette har ingenting med Komiprisen å gjøre, men han presterte altså å delta i en kuttekonkurranse tidligere i dag, da han ble litt i overkant ivrig med saksen. Klipping er tydeligvis ikke noe miljøvernministeren driver særlig mye med, så han stakk seg så hardt i armen at blodet silte, og han måtte fraktes til legevakten i ambulanse, for å sy fire sting. (JA, du leste riktig, bare se her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=567040)

Da lo jeg godt. Det håper jeg Erik Solheim gjorde også.

Voksen-genet

Jeg nærmer meg 22 1/2. Jeg er stadig vekk eldst for tiden. Jeg har begynt å bruke forkle når jeg baker, og jeg kjøper inn mat og legger i fryseren. Jeg har hermetikk i skapet, eget verktøyskrin, bruker hette når det regner og vasker klær før skittentøyskurven renner over. Jeg har nettopp investert i min første støvsuger, med ekstra poser, og på søndag får jeg mitt første fadderbarn.

Det var først da jeg sto på G-sport og skulle ha nye reflekser til sykkelen min at en mild form for panikkangst slo ned i meg. Den sykkelen har ikke hatt reflekser på ti år. Hvorfor trengte jeg nye akkurat nå? Jeg grafset med meg alt jeg kunne komme på at sykkelen trengte, betalte og løp ut igjen for å trekke frisk luft.

Det har vært en voksen sommer.
- Jeg føler at alderen begynner å tynge. Nå har jeg akkurat vært toastmaster i bryllup, og snart skal jeg være fadder i barnedåp, sukket jeg inn i telefonen til en noe eldre venninne for en tid tilbake.
- Jeg kjører rundt med en plastpose med gravlys i baggasjerommet, svarte hun monotont.

Jeg ble litt beroliget, men de nye refleksene til sykkelen min ligger fortsatt godt i plastposen sin, og der tror jeg de blir en god stund. Antakeligvis boikotter jeg dem i et tappert forsøk på fortsatt å være ung og dum.

Varsel

Pip-pip-pip-pip-pip-piip-piiiiiip-piiiiiiiiiiiiip.

Taktfast gjallet lyden mellom skolens harde vegger. Lyden av feil. Jeg hadde dyttet studentkortet inn der kopikortet skulle, og nå sto jeg ved siden av en høylytt kopimaskin som ikke ville gi meg kortet mitt tilbake.

Piiiip-piiiiiip-piiiiiiiiiiiiiiiiiip.

Det er faktisk ikke helt problemfritt å begynne på ny skole. På folkehøgskolen, for tre år siden, hadde vi egne kopikort. I Bodø fungerte studentbeviset som kopikort, i den grad det i det hele tatt fungerte. Nå er jeg på Lillehammer, og her har jeg lært meg, både høylytt og skremmende, at det er egne kopikort som gjelder.

"Hvor er varselskiltet?" tenkte jeg mens pipelyden stakk i ørene. For oss mindre teknisk begavede, vi som putter kort og penger inn der vi finner rom for det uten å spørre først, hadde noen godt synlige kjøreregler vært fint. Omtrent som trafikkskilt, de kunne i det minste koste på seg en trekant her og der.

Det hjalp ikke det spøtt da mannen med verktøy kom og opererte ut kortet mitt, og jeg skulle forsikre meg om at jeg ikke var dum og slang ut en beklagelse, tett etterfulgt av "Det hender vel ganske ofte at du må rykke ut med verktøy???". Stemmen min var full av forhåpning.

"Ikke så veldig ofte", svarte han tørt.

Akk.

Økonomistrategi

Jeg sparer sinnsykt mye penger for tiden. Det føles i alle fall sånn. Ikke at det er oppgangstider, jeg bor slett ikke gratis, renten på sparepengene er ikke det store å skryte av og noen lottogevinst kan jeg bare se langt etter, men saken er den at hybelsamboer Anette og jeg har begynt å betale strømmen selv. Vi har funnet ut at det er smart å være litt føre var, så vi løper rundt og slukker lys. Alt lys. TV-en er stilt inn på minimalt strømforbruk, vi napper støpslene ut av stikkontaktene omtrent før vi har satt dem inn og lufttørker håret. I stad satte vi to skarve telys til å lyse opp våre 70 kvadrat.

Enn så lenge er det relativt hett her i toppetasjen vår, men vi vet at vinterkulda lurer rundt neste sving. Da trekker vi fram ullpledd, varme sokker og tenner flere lys. Og vi er jo på Lillehammer, så skulle leppene skifte farge og tærne fryse fast i hverandre, får vi ta OL-floka. Er vi riktig heldige, og temperaturen utenfor holder seg lav og stabil, kan vi koble ut fryseren og spare noen kroner der også.

Milde himmel så mye penger man sparer av å betale strømmen selv!