Fra virkeligheten

Endelig. Vi er bikket inn til den 27. mars, det er siste dag i Brønnøysund. Mamma og pappa har kommet for å hente meg hjem, og sånn i innspurten tenkte vi at vi burde få med oss Torghatten. Egentlig har jeg aldri skjønt hva som er så flott med hullet i fjellet. Jeg har ganske mange sokker med hull i, men dem er det ingen som er interessert i å studere nærmere, og nå har den blå ullkjolen min gått opp i limingen også, og venter bare på å få plass på postkort og krus. Vel, nok om dét.

Vi skulle altså finne dette berømte hullet. Vi gikk langt, det ble rett og slett til en slags litt improvisert fjelltur over snø, steiner og is, med joggesko totalt uten mønster. Det var lyst da vi dro, mørkt da vi kom fram, og om vi fant hullet vet vi ikke. Pappa sa han så noe som kanskje kunne være et hull, i godt dagslys og fra den rette vinkelen. Jeg er imidlertid usikker.

Det er kanskje litt vanskelig å se, men her, mellom fareskiltet og meg er altså det pappa mente var et hull. Et stort, svart hull må det vel bli:

Antifokus

Jeg sliter med akutt fotofrykt. En iboende og til tider gnagende redsel for at folk skal finne på å stikke et kamera opp i ansiktet mitt, smile hånlig og knipse. Smilet mitt stivner, øynene blir dobbelt så store og jeg blir brått forvandlet til et slags monstermenneske som lett kunne vært tvillingsøsteren til Stinky i Mummidalen.

Det er ikke mange ukene siden sist. Jeg satt i en krok på gulvet, da et kvinnemenneske plutselig stormet mot meg med et kamera. Jeg befant meg i denne kroken på gulvet fordi jeg tilfeldigvis skulle ta noen bilder til hjemmesiden til dette mennesket, av henne, men nå hadde plutselig hun funnet det forgodt å innta fotografposituren, med meg som offer. Jeg ble likblek, ildrød og brått grepet av min latente fotofrykt i løpet av brøkdeler av et sekund.

Det er egentlig litt rart. Flyskrekk, høydeskrekk, karusellskrekk, eksamensangst, mørkeredd… åh nei. Men hvis noen nærmer seg med et kamera, da stivner alt. Jeg er verken redd for å falle ned eller stryke, men å se meg selv på bilder blir noe fryktelig skummelt. Enda verre er det hvis andre får se bilder av meg. Bare tenkt om jeg skulle være uheldig, ikke smile pent nok. Tenk om noen fikk se hvordan jeg ser ut når jeg ikke smiler, noe så grusomt!

Jeg tror ikke egentlig det gjør vondt. Jeg har ikke merket tilløp til smerte hos noen av mine offere. Selv vet jeg ikke, mitt noe i overkant talende ansikt rydder opp for meg, helt uten at jeg trenger å bruke ord. ”Oi, du liker visst ikke dette, du”, sa damen med kameraet. Jeg fikk tilbake pusten, og ristet febrilsk på hodet. Hun la fra seg apparatet. Det var i grunn en fornærmelse dét også.

Hvor er mobilen min?

Jeg vil en følelse til livs i kveld. Eller, kanskje ikke til livs, men jeg vil vite hva det heter for noe.
Innspurten på hybel går unna. Det er tre dager igjen, og ting skal pakkes ned, noe skal pakkes opp, noe skal letes fram og noe skal vaskes. Og oppi alt dette skal jeg liksom klare å holde styr på visse ting som det kjennes ålreit å vite hvor man har.

"Det var jammen bra jeg kom på at jeg har vaskedag", tenkte jeg tilfreds, mens jeg vrengte av meg en vaskeklar bukse. Jeg smatt inn i en noe mer behagelig variant, og gikk mot vaskemaskinen. Jeg la inn buksen, stilte grader og program og satte i kontakten (som det visst er uhyre viktig at aldri sitter i ellers). Jeg trykket på start, ventet litt og hørte lyden av at alt er som det skal, nemlig vann på vei inn i trommelen.

Men så: Hvor er mobilen? Hvor H****** er mobilen? Seriøst???
Tre timer tidligere takket ipoden for seg, nå så jeg for meg at en bølge ville slå meg og all mine tekniske duppeditter i bakken, mens jeg kjente det bolblet og sydet i topplokket.

Pust ut. Slapp av. Det skjedde ikke noe fatalt denne gangen heller. Mobilen lå godt og trygt oppi en kasserolle. Akkurat hva den gjorde der er jeg usikker på, men følelsen av F*** er merkelig, den henger liksom i fortsatt.

Jeg kjenner en dame som bruker rumpetaske. Kanskje det hadde vært noe. Jeg aner ikke hvor mye tid som går med til å lete etter bankkort, telefoner og nøkler. Jeg vet jeg har en rosa liggende, med grønn glidelås. Kanskje finner jeg den igjen.

Pappa Glom sjekker været

Det var en gang en mann som het Pappa Glom. Pappa Glom jobbet på kontor, tilfeldigvis på Hamar. Deler av kontortiden gikk med til yr.no, for å finne ut hvor i landet han EGENTLIG burde vært.

En dag fikk Pappa Glom se en stor sol over Oslo, mens han satt på jobb, og så for seg skitur i Nordmarka, med kvikk lunsj på lomma og blodrød appelsin i sekken. Han drømte seg ut fra kontorlokalet, ut i snøen. Han ringte sporenstraks hjem til Mor Glom, som var i sving med vårvasken, og spurte om hun ikke ville være med på en impulsiv oslotur.

Mor Glom lo godt, mens hun kikket ut på solen som strålte fra en skyfri himmel.

Forklaring: Pappa Glom foretrekker å ha persiennene nede mens han arbeider, eller søker på yr,no, og han hadde ikke sett ut på noen timer. Egentlig burde han montert opp et kamera utenfor vinduet sitt, sånn at han til enhver tid kunne holde seg oppdatert på hvordan været ser ut der han faktisk er, helt uten å se ut vinduet. Det hadde jammen vært kjekt.

Topp ti

Brønnøysund går sakte, men sikkert mot slutten. Jeg må si at det er med en viss innvendig jubel jeg kan kikke på avkryssingskalenderens ti ledige ruter, jeg tviler på om jeg kommer til å dra på ferie til Helgelandskysten med det første, for å si det sånn. Langt mindre flytte hit. Men noe har jeg da lært og erfart. Her er topp ti, vel bekomme.

- Du finner ut at gelé kan stivnes på nokså mange ulike måter.
- Det er billig. Forbruksvarer som sminkefjerner klarer du deg uten.
- Det er også billig fordi det så godt som ikke er butikker her.
- Uttrykket å kjede seg får en helt ny betydning.
- Du finner gleden i de enkle tingene, jubler og vinker når Hurtigruten seiler forbi, for det gir en følelse av å ha kontakt med omverdenen.
- Du får testet alle koppene og glassene dine flere ganger. I tapper kamp for å skaffe til veie mest mulig oppvask, for å ha noe å bruke tiden på, tar du nytt glass hver gang du skal ha en skurk vann.
- Du blir oppgitt, og gidder ikke konsentrere deg om mat. Det kan fort føre til enkle, men gøyale, middagsretter, som kjøttdeig og stekt paprika med fersk ananas og kanelbolle.
- Når du ikke har TV, stereoanlegg eller stekeovn, og også PCen krasjer, skjønner du litt hvor sakte verden måtte gå før i tiden, og at slektsledd oppover påpeker at tiden bare går fortere og fortere. De har faktisk helt rett.

Okay. Jeg sa ti, det ble åtte. Sorry, jeg kommer ikke på mer.

Takk for alt

”Hade bra!” Stemmen hennes var plutselig litt lystigere. Endelig kunne hun sende meg ut døren. I to timer hadde journalisten Hanne Maren prøvd på et dypdykk i følelsene hennes, og lettelsen bredte seg over huset i dét det merkelige dyret med kamerabagen over skulderen svimet ut døren.

Én ting er å bli glad for at journalisten går sin vei, det kan jeg egentlig skjønne. Men jeg er redd dette med ”puh – endelig alene” ligger der som en slags litt klam hanske over folk, helt uavhengig av såkalte journalistjævler.

Det startet allerede da du var cirka ni måneder gammel. Mamman din fikk besøk av en venninne. Du hylte og skreik, det fremmede kvinnemennesket var ikke noe ålreit i det hele tatt. "Dulledulledull", prøvde hun seg med - "Tittei, lille venn!". Du vrælte så høyt at naboen våknet fra middagsluren og far kom stormende fra kontorpulten, rødprengt i ansiktet, og lurte på hvilken fatal feil han egentlig hadde begått, mens skrikene gjallet mellom veggene. Lenge. Men så skjedde det plutselig noe: Den rare damen hadde slurpet i seg kaffen sin, hun var på vei ut. Du hang på mammas arm, fortsatt med salte, tårevåte kinn, men du vinket! ”Ade”, plutret du, og viftet med begge hender. Kanskje du smilte til og med. Den fremmede damen syntes du var sååå søt. Endelig hadde dere blitt venner, trodde hun. Sannheten var snarere at du endelig var kvitt besøket.

Så blir du eldre. Barneskolen, Ungdomsskolen. Omtrent der var det at vi jentene begynte med klemming, og det har vedvart. Det logiske hadde vært klemming i det man traff hverandre, men sånn er det ikke bestandig. Nei, vi klemmer når vi går! Smiler og klemmer. Av og til tenker jeg at det er voldsomt hvor glade folk blir for å være kvitt meg, selv om jeg ikke er på jobb, de smiler, koser og nesten jubler. Og hvis de i tillegg bærer en liten fyr på armen, som vinker og sikler og er lykkelig når jeg tar i dørhåndtaket, ja, da blir jeg noe aldeles fryktelig skeptisk.

Tiden går. Det er familieselskaper, foreldremøter, kurs, konferanser, fine middager og hytteturer. Det er rart hvor tynget stemningen er den første halvtimen i motsetning til ved oppbruddstid. Her forleden var jeg i en litt feit og diger bursdag. ”Takk for laget, det var veldig hyggelig å hilse på deg”, sa Ruth (la oss kalle henne det. Jeg vet hun egentlig het, jeg tror nemlig ikke vi hadde hilst.) til meg da vi var på vei ut, mens hun ristet hånden hjertelig. Jeg så at det glitret i øynene hennes. For å være ærlig var pupillene mine også omkranset av små diamanter.

Kjære NAF, selger dere klippekort?

Jeg så meg i speilet, med store, skrekkslagne øyne. Kjente bilen bevege seg motsatt vei av hva jeg hadde planlagt. Jeg var strengt tatt på vei opp bakken, men nå fant bilen det for godt å sette kursen nedover igjen, baklengs. "Det var da rart", sa jeg til meg selv, mens jeg skrudde ned musikken. Akkurat å skru ned musikken er kanskje det som hjelper aller minst hvis målet er å vinne kampen over et løps kjøretøy.

Det er bare en bil, tenkte jeg, mens jeg pumpebremset som best jeg kunne. Plutselig slo en tanke ned i meg: hva om det som bare er en bil treffer noe som IKKE er en bil? Et menneste, for eksempel? Jeg ble såpass nervøs at jeg valgte å skru musikken helt av.

Snø er vakkert, men i tillegg er det både glatt og dyrt. Nå lengter jeg etter asfalten, som jeg vet ligger der under all elendigheten. Om natten drømmer jeg om svarte, knusktørre veier så langt øyet kan se, og av og til prøver jeg å høre lyden av raske dekk mot grusveg i hodet. Jeg begynner endelig å se lyset i enden av en isfri tunnel nå.

Det startet i desember. Da tilbrakte jeg nærmere fem deilige timer i en grøft, på vei til et skisenter, i firmabil. Veien var såpeglatt. "Nå er jeg snart ved bommen", mumlet jeg. Så langt kom jeg aldri.

Når jeg først kjører i grøfta gjør jeg det ordentlig, fire hjul satt som støpt fast i løssnøen. Muligens var det underbevisstheten min som passet på å gi litt ekstra gass for å gjøre trafikkavviklingen enklest mulig. Men uansett hvor god og hensynsfull min noe utradisjonelle parkering var, følte jeg meg mindre smart der jeg stod med to digre, røde bokstaver, HA, lysende ut mot veien. Sjåfør etter sjåfør stoppet, lo og kjørte videre.

"Markedsføringstriks!" Prøvde jeg meg med. "Klistremerker og kulepenner funker ikke lenger, så nå har vi begynt å plassere ut biler. Det er mer iøynefallende."

Etter fire timer i grøfta, en kopp te hos én nabo og et dobesøk hos en annen, skjedde det noe morsomt. Jeg var ikke lenger alene, en gutt kjørte ut på andre siden av vegen, 15 meter fra meg.

"Så hyggelig! Kanksje vi får kvantumsrabatt hos NAF?" sa jeg.

Han syntes ikke jeg var så rasende festlig, det kunne jeg se på lang avstand.

Det er begrenset hvor mange uhell det er morsomt å ha med bil i løpet av én vinter, med mindre noen av disse som kommer og redder deg kunne selge klippekort. Da jeg dagen etter piruetten nedover Hauglibakken klarte å rygge opp i snøhaugen rett utenfor hjemmet mitt, for så å gi gass og legge panseret oppå haugen på andre siden av innkjørselen, så jeg for meg at bilen rett og slett skulle velte. Det hadde vært noe.

"Hei NAF, husker dere meg?"

Nå skal det vel sies at det ikke bare er på vinterføre jeg har noen snurrige tildragelser med bilen. Dette begynner å bli noen år siden, men på oppkjøringen skulle jeg lukeparkere. Det vil si, jeg ble bedt om å parkere, og selvsikker som jeg var bestemte jeg meg for å finne en luke. Etter å ha rygget utallige ganger fram og tilbake, havnet jeg på tvers inni luka, med begge bakhjulene på fortauskanten. Jeg så fortvilet bort på sensoren, som på sin side prøvde å holde tilbake et aldri så lite latteranfall.

"Kjør videre du", hikstet han, og lot meg stå.

Det spørs hvor veloverveid akkurat den avgjørelsen var.