Gud være med deg!

Livet i Brønnøysund er fortsatt underlig. Jeg hadde trodd at jeg skulle finne inspirasjon til mye blogging her, men der tok jeg feil, gitt. Folk går på jobb, så går de hjem igjen. Noe sier meg at Brønnøyværinger er et folkeferd som trives med rutine, liker seg i sine noe begrensede, trygge omgivelser. De vil ikke ha mer enn de har, det skal være rolig og vakkert her. For all del, det er helt greit, poenget mitt er bare at ideene ikke akkurat ramler ned i hodet mitt i et så voldsomt hurtig tempo.

Men her en dag skjedde det noe, en tilreisende kom på besøk, en dommedagspredikant. Det var egentlig en opplevelse som er verdt noen ord. Vi hadde en riktig så interessant samtale, men han satte meg fast da han skulle gå. Vanligvis pleier jeg å avslutte samtaler med ”Takk skal du ha”, den er ganske innarbeidet etter hvert. Men da fyren tok meg i hånden og sa ”Gud være med deg”, med dyp og alvorlig røst, ble jeg svar skyldig.

Jeg fikk tilsvarende i fjor sommer, da en dame fra pinsemenigheten klappet meg på rumpa og sa ”Måtte Jesus velsigne deg”. Joda, det hadde i og for seg ikke vært så dumt dét, altså, men hva svarer du? Amen? Takk? I like måte? Eller..?

Forslag mottas med takk!

...

... Jeg bare glemte å nevne holdbarhetsdatoene! Kyllingen bør spises innen 18. februar, kjøttdeigen innen 17., eggene er best før 2. mars og baconet det 7. mars. Herre Gud. Jeg lurer på hvor lenge dette kommer til å sitte.

1705 - 5732 - 0894 - 2943 - 7781

Det er litt skummelt hva som skal ligge og oppta plass i hjernen. Det området hvor det egentlig skulle vært plass til kunnskap om andre verdenskrig, historiske profiler og engelske ord og uttrykk er nemlig fylt av helt andre ting hos meg. I tillegg til togtabellen mellom Hamar og Oslo, Norwegians flyavganger fra Bodø og de billigste hotellene i Bergen, Trondheim og Tønsberg, er kantene av harddiskområdet isolert med koder, passord og brukernavn. Dette holder på å drive meg fullstendig til vannvidd.

Mange har en gjennomgangskode. Noen velger favoritthesten, andre kjører enkle 000, Eventuelt 0000. Fødselsdatoer og årstall er hyppig brukt, og flere har samme kode på sykkellås som på bankkort. Jeg har ingen like, ikke én eneste. Ikke har jeg huskeregler heller. Av firesifrede koder kan jeg nevne nettbanken, Koden til bankkortet, døren på jobb, døren i HA, nøkkelskapet i HA, døren til senter for journalistikk i Bodø, min mobil og mobilen på jobb, i tillegg til en tyverialarm og et kredittkort som jeg aldri har brukt. Til og med koden til do på Burger King i Bodø fra i fjor vår husker jeg fortsatt, 8756. Den ligger arkivert sammen med koden fra den forrige telefonsvareren min, 9764, og jeg lurer på hvor delete-tasten befinner seg på mennesker.

Også er det kodene med flere tegn og bokstaver: To koffertlåser, brukernavn og passord til redaksjonelt system i to aviser, lånekassa, ebay, qxl, brukernavn og passord til fronter, Nsb, min egen PC, PC-en hjemme… Sånn for å nevne noen. Også er det telefonnummere. 625 31 233 sitter som støpt fast, sammen med 625 16 216. Dette er de forrige telefonnumrene mamma og pappa hadde på jobb, utgått en gang på 90-tallet.
Noe av det mer ekstreme jeg kan, er koden til det gamle brukersystemet for ungdomsredaksjonen i HA, som var 6k4WPdJx, samt telefonnummeret til Bodø kirkelige fellesråd. Jeg har full oversikt.

Men Stalin og Lenin? Ikke spør meg.

Shoppingengelen viser muskler

Gloriekransen min har sluknet, og vingene mine har begynt å miste fjær. Ikke engang å bidra til å redde verden fra pengekrisen er enkelt når man sitter i Brønnøysund, tenkte jeg, oppgitt og forferdet. Jeg kjente kvalmen stige idet jeg så for meg at også jeg burde begynne med noe annet velferdsaktig. Jeg lot tankene svirre mellom fadderbarn, leteaksjoner og blodgiving, med en indre følelse av å være totalt ubrukelig.

Men så fikk jeg en slags åpenbaring. Nettshopping! Og dette er noe jeg virkelig har begynt med nå – for alvor. Og du verden hva man kan få tak i der ute! Og du verden hvor mye penger det er mulig å bruke i løpet av noen sene nattetimer…

Først tok jeg for meg et sted fullt av DVD-er. Tiden i Brønnøysund går i stor grad med til film, og etter å ha sett Les Misérables, Reisen til julestjernen, Kvinnen i mitt liv, Terkel i knipe, My fair Lady, Så som i himmelen og Istid 2 i løpet av én helg, så jeg mitt snitt til å kunne bestille et par nye filmer.

Mens jeg ventet på DVD-ene scrappet jeg litt, og det gikk kaldt nedover ryggen da jeg så hvor lite papir jeg faktisk hadde igjen. Det begynte egentlig å bli skralt med blomster også. Så da bar det inn i en nett-hobbybutikk, midt på svarteste natten, og der bestilte jeg 80 ulike papirark. Jeg skrev med en unnskyldning i akkurat den bestillingen.

Dagen etter fant jeg en søt topp, tett etterfulgt av noe musikk og et kjøkkenhåndkle. Jeg lærte meg kortnummeret utenat, og gjorde bankens hjemmeside til startside.

Plutselig, en uke etter at jeg hadde bestilt dem, dukket DVD-ene mine opp. Det var lørdag formiddag, og jeg tenkte umiddelbart at dette kom til å bli en strålende helg. Glad og lykkelig gikk jeg av sted til postkontoret, kjøpte med meg litt melkesjokolade og låste meg inn på hybelen igjen. Jeg satt den første DVD-en i PC-en. Tre timer med krim, tenkte jeg, - tre timer med krim! Men hva tror du skjer da? Ikke sant. PC-en kapitulerer 20 minutter ut i første episode. Vifta orket ikke mer. Og tror du jeg ble sinna? Riktig svar er ja.

MEN, det jeg egentlig skal fram til, er at dette jo egentlig var svært heldig! Da fikk jeg muligheten til å investere hele januarlønnen i en ny PC, en deilig liten rød sak fra Dell. I skrivende stund sitter jeg med den her foran meg, og det skinner og glitrer i den, akkurat som det igjen gjør i gloriekransen min.

Og for å legge til en liten kommentar om uken på 15 m2, uten PC, TV eller stekeovn, kan jeg si så mye som at dette var en manndomsprøve uten like. Så nå føler jeg egentlig at jeg har gjennomført en slags helvetesuke, jeg også.