"Noe har da vi som ikke dere har"

- Åh! Se på himmelen! klang det gjennom redaksjonslokalene.
- Ja, se der ja, sa det i ekko mellom veggene.
- Så pent!
- Nei, Gud!

Så bar det ut på balkongen for å se på den rosa himmelen. Seks mann, i storm.
- Sånt har dere ikke på Hamar. Noe har da vi som dere ikke har, prøvde én seg med.

Tre kameraer ble dratt fram, og jeg skjønte at jeg burde knipse et par bilder selv også, noe annet ville vel nærmes vært ufint. Så jeg satt meg ned for å skifte objektiv, da pengesjefen kom durende til åstedet og sa at jeg måtte skynde meg.
- Det er borte om et øyeblikk, skjønner du, sa han.


"Noe har da vi som ikke dere har", tenkte jeg. Og det varer i cirka tre minutter.
Akk.

Jeg tror jeg ønsker meg vinger

Fly er moro. Ikke selve flyturen liksom, jeg sikter til jakten. Jakten etter et fly som går dit du skal når du skal dit, og som du slipper å ligge søvnløs etter å ha betalt. Når du er stasjonert i Brønnøysund er ikke dette særlig enkelt.

Jeg skal til Oslo om et par uker. Widerøe herifra klaffer akkurat ikke med Norwegian fra Trondheim. Så da blir det å fly med SAS, eller snarere en slags kombiversjon av SAS og Widerøe, med en deilig fem timers mellomlanding på Værnes. Hallo. Hva skal jeg med fem timer på Værnes? Fem timer!

Hjemme bygger vi ut E6 i disse dager, og vi vil ha mer jernbane. Her i området er veiene så skralle at folk punkterer og knekker felger på vei til og fra jobb. Artig.

Så har det seg sånn at det kan hende jeg skal en svipptur til Mosjøen eller Mo i Rana om en stund. Problemet er bare at det ikke går an å ta noen svipptur noe sted når du bor på Helgelandskysten. Til Mosjøen går det buss, men ikke hjem igjen samme dag. Det er snakk om en ukedag, og jeg skulle gjerne vært på jobb dagen etter. Fly, tenkte jeg. Og jeg fant et kveldsfly fra Mosjøen, 22.10 går det, men det setter ikke kursen mot Brønnøysund, nei, det skal innom Bodø! Og der blir det i seks timer. Utrolig logisk.

Så er det Mo i Rana. Jeg fant et fly som går ti over fem om ettermiddagen, og som egentlig hadde passet ganske godt. Pris: 4.333. FIRETUSEN TREHUNDRE OG TRETTITRE. Nei!

For fornøyelsene skyld, og fordi jeg ikke akkurat mangler tid, kikket jeg litt på flere priser og avganger. Jeg fant en morsom en: Fly fra Mosjøen til Brønnøysund. Avgang fra Mosjøen 06.20, ankomst i Brønnøysund 20.07. Dette flyet mellomlander i Sandnessjøen. ”Tid mellom avgangene= 13t 10min”, skriver Widerøe, før de følger opp med fornøyelige ”Flybytte er nødvendig”… Jeg tror de har rett.

Jeg låser dodøra!

- Er ikke det ganske morsomt?
Jeg er altså mutters alene her på mine 18 kvadratmeter. Jeg snakker med meg selv, spiser med meg selv, vasker opp selv og har så langt ikke hatt gjester, men dodøra, ja den låser jeg. Jeg aner ikke hvem jeg tenker at jeg låser ute. Kanskje er det frykten for innbrudd, liksom at hvis noen først skulle bryte seg inn gjennom to låste ytterdører så må de gjennom en ekstra sperring før de finner meg på do, rett og slett fordi tanken på å bli tatt med buksene nede av en ussel innbruddstyv er litt for trist? Eller kanskje henger barndommens du-er-på-offentlig-toalett,-og plutselig-kommer-en-fremmed-inn i fortsatt. Jeg har rett og slett ikke peiling, men å låse gjør jeg. Og det kommer jeg til å fortsette med.

En annen morsom ting er tulleordene pappan min og jeg stadig bruker. Pappa sier belaglegge, jeg sier selvfølgeligvis. Vi synes begge at vi er nokså flinke i norsk.

Tyven, tyven...

Jeg tør påstå at tilværelsen som ensom furie på liten hybel på gudsforlatt sted påvirker meg negativt. Jeg har verken vært hos psykolog eller foretatt noen grundigere undersøkelse av meg selv, men i dag stjal jeg i butikken! Hallo! Jeg, ultralovlydige Hanne Maren, som skal lokkes med gull og glitter, eventuelt litt norsk melkesjokolade, før jeg kjører for fort, som aldri har tenkt tanken på å krysse et jernbanespor med mindre det har vært en godt sikret overgang – JEG tok med meg noe gjennom kassen uten å betale for det! Ikke var det noen særlig diskret liten greie heller, det var en firepakning med dopapir!

Jeg vet at det ble litt i overkant mange utropstegn her nå, men jeg synes det er med god grunn. Jeg ble helt satt ut da jeg skjønte hva jeg hadde gjort, beklagde meg en sånn 18-19 ganger, før jeg fiklet fram plastkortet og betalte. Men det var en litt sånn sær opplevelse, det lille sekundet hvor du skjønner hva du gjør, og hvor tiltakskraften din rydder opp før du engang rekker å kople inn hjernen.

Kanskje er problemet at hjernen min er på ferie mellom 15.30 og 08.00, et helt annet sted i landet. At kroppen min bedriver både legale og illegale aktiviteter som jeg rett og slett ikke er i stand til å stanse før det er for seint. Men så skvetter munnen til som en slags barnevakt for kroppen, før armene begynner å fekte, og så begynner de greien oppe i hodet å koke. Og da er jeg med igjen. Eller kanskje det er noe med lufttrykket. Ikke vet jeg.

-----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lovet noen bilder fra inne også. Her kommer det som kan se ut som et lite knippe, men som egentlig er dokumentasjon så det holder. Velbekomme.

Smart post-esker funker strålende godt til skittentøy, andres glassboller er fine til bånd, prikker gjør hverdagen lysere og det er godt med et skikkelig avkryssingssystem. Har man da i tillegg et portrett av seg selv med krone på hodet over sengen, så skulle tre måneder gå i en fei.

Juleevangeliet: Hanne Maren og Signe (5) sin noe revidert utgave

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt på en veldig kald vinterdag, i alle fall for kald til å gå på skøyter, men alle dro likevel, for det måtte de.

Josef, Maria og en delfin råkjørte fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem. Maria var gravid, og plutselig ploppet Jesus ut, midt inni en stall. Hun puttet ham opp i noe høy sånn at han ikke skulle falle ned fra bordet, også la hun et håndkle oppå. Da begynte Jesus å gråte og sa at han ville gå til vennen sin, men det fikk han ikke lov til, for det var jo så fryktelig kaldt. Også kunne han ikke kjøre bilen helt alene.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. En av dem gikk og bar på en sau, men den ble så tung at han plutselig ramlet ned på bakken og døde. Med ett sto en Herrens engel foran de andre, også så de plutselig julestjernen, og den lyste veldig mye. Gjeterne ble veldig redde, men da sa engelen, som faktisk var en jente som het Gabriel, at det skulle de ikke. For Jesus var jo inni stallen.

”Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe”, sa engelen, som med ett var omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sang så går vi rundt om en enebærbusk-busk, for det var den fineste sangen de kunne.

En av gjeterne gikk bort til stallen, sammen med tre konger. Den ene kongen var mye lavere enn de to andre, så han hadde kanskje brukket bena, men Maria ville gifte seg med ham likevel. Plutselig kom det en irsk spillemann, og det passet jo veldig bra, da, men det syntes ikke Josef, så han red bort på en diger gris. Men så ville han heller ha bilen sin, men den var det noen som hadde stjålet, så da gikk han på besøk til kaninene i nabohuset isteden.

Plutselig fløy engelen opp i lufta som en ballong, og hun tok med seg Jesus, for han var så liten, og da dro Maria og kongen til Spania, og derfor flyttet Josef inn hos kaninene.

For et stygt sted!

Endelig fikk jeg oppleve mitt eget nabolag i dagslys, og det var egentlig litt dumt, for sååå ille visste jeg faktisk ikke at det var. Det er jo helt grusomt! Så da gikk jeg rundt og lo litt over alt sammen, hvor tilfeldig verden kan være, med kameraet dinglende på magen, og folk så på meg som om jeg skulle være en stakkars turist på villspor. Hadde det enda vært så vel.

Neida, jeg har begynt å smile nå. Det er så fryktelig slitsomt med grining, også bruker man så unødvendig mye dopapir, og ettersom toalettene her i huset ikke fungerer så innimari godt, har jeg funnet ut at jeg heller får la det være. Så her sitter jeg og ler. Jeg fikk meg en skikkelig god latter her om dagen, nærmest krampeaktig. Jeg trodde huset plutselig bevegde på seg, så jeg skvatt litt da, skjønner du, men så var det bare hurtigruten som seilet forbi vinduet mitt. Sånt noe er ikke landkrabber som meg oppvokst med, så det syntes jeg var nokså eksotisk.

Hanne Maren-gjør-teite-ting er gjeldende her også. I avisen fungerer det sånn at du åpner interenett og skriver noe, trykker OK, og dermed har du dokumentnavn for neste sak. Og skulle du være så uheldig at du skrev noe feil, så har du ingen mulighet til å slette det selv. Dette er ikke jeg vant til, og det ble ganske pinlig for meg da jeg trodde jeg googlet ”Ingrid Bjørnov”, og plutselig hadde jeg opprettet en sak… Du blir liksom avslørt litt fort! Jeg skiftet i alle fall ansiktsfarge.

Også må jeg fortelle om Snorkeren. Snorkeren er noe ganske skummelt. Det er altså lyden dyp-søvn-med-tett-nese vi snakker om, og det kommer fra enten under sengen min, eller fra inni veggen. Her en kveld var jeg akkurat i ferd med å sovne da det kom et grynt fra ett eller annet sted, som nådde høyt opp på desibelskalaen, og jeg skvatt så voldsomt at jeg var nødt til å skru på lyset for å forsikre meg om at jeg ikke hadde fått overnattingsbesøk. Jeg er spent på neste møte med lyden, for dette var virkelig nifst!

Nå vurderer jeg å bli med på kurs. Det står mellom fluebindingskurs, Trollmaling på tre eller quiltekurs med pensjonistforeningen. Det kan sikkert bli moro.

Her er ett av nabohusene. Det finnes mange tilsvarende.

- Nedlagt!

Vakkert pyntet til jul.

Rådhus med lensmann, tingrett og kino.
Det er hva jeg kaller kombiløsning.

Kirken er pen, men det er da også det eneste.

Dette er sentrum av sentrum - en severdighet i seg selv.

Han her savner nok noen å leke med.

Det kan jo bli litt langtekkelig alene, mener jeg...

Maxi - Midi - Mini.

Her har de hengt opp piggtråd på sidene av porten.

Det er nok en del innbrudd i slike boder.

Dette kunne ha vært pent.

Feil person på feil sted til feil tid

I skrivende stund sitter jeg ensom og forlatt i Brønnøysund. Uten snør det feil vei, altså oppover, og utenfor vinduet mitt er det slitt og stygt. Av sikkerhetsmessige årsaker skal jeg prøve å være litt mindre krass enn jeg nok kunne ha vært, for å si det på den måten. Men så har det seg sånn at jeg er levert uten sånn filtreringssystem, så det meste glipper nok ut uansett.

Det å reise til Brønnøysund er ikke ukomplisert. Den morsomste delen av turen var fra Værnes og opp, hvor flyvertinnen omtalte seg selv som ”kabinpersonalet”, og oversatte hvert kvidder til engelsk, selv om samtlige 29 passasjerer var godt norske. Så da lo jeg litt, og da snudde halve flyet seg fordi de trodde jeg gråt. Og det hadde det vel egentlig vært all grunn til å gjøre også. Men da begynte mamma også å le, og da ble kabinpersonalet, hun ene altså, litt satt ut, så da begynte hun å servere sjokolade, og den lurte jeg virkelig på hvor lenge hadde ligget der i flyet, og takket pent nei.

Så landet vi da. Dumpeti-dump-dump. Etter en god stund i taxikø fikk vi ringt etter taxi (!!) og så vanket det vafler i Masterberggata, med fruktsukker. Og taxisjåføren visste godt hvem vi skulle til, for alle vet hvem alle er her, og det er sikkert koselig, men også ganske slitsomt. Og jeg er dialektforvirra og sier bare ”HÆÆ???” hele tiden, så folk må tro jeg er tunghørt. Jeg begynner å lure litt selv også.

Også har det vært noe jobbing, da, men den delen skal jeg hoppe glatt over, annet enn at jeg fikk en kjærlig sms fra en kar jeg ga nummeret mitt en kveld her, og da ble mor kraftig bekymret. Og det ble egentlig jeg også. Jeg tror ikke det blir oss.

Nå lurer du kanskje på hvordan byen Brønnøysund er? Det er et begredelig kapittel. Hvor har de kleshengere? – ikke noe sted. Og sånn er det med det meste annet også. Men det er noen søte gakk-gakker under broa mellom sentrum og her, og de skal få rosinboller av meg i morgen. Så det blir sikkert koselig.

Oppdateringer følger helt sikkert.

Mollys jul

«Så går vi rundt om en tom flaske pils».

Nå høres det kanskje ut som jeg har beveget meg til en litt sjaber juletrefyllefest, men det er ikke sannheten. Jeg sikter til barnas jul. Lille Molly på to og et halvt år som har juletre i stua, og for å tilføre vann regelmessig i juletrefoten har far mekket sammen en fiks løsning, hvor en ølflaske står opp ned. Med etikett. Og lille Molly synger om enebærbusken, men alt hun ser er den brune flasken, men alt er så vakkert og hvitt likevel, og selv om pepperkakehuset gikk opp i limingen og pryder vindusposten som et slags massivt rasområde, og samtlige adventspakker er åpnet enda det bare er den 23., så blir det jul.

Treet hjemme hos Molly bærer preg av toåring. Gardintrapp er uaktuelt, og de nederste greinene er så tunge at de knapt kan bære mer pynt. Molly er fornøyd med «treet sitt», som hun kaller det. Stjerne i toppen syntes hun ikke passet, så den ligger i smykkeskrinet, mens en diger, feit, rosa gassballong, formet som en flygende hest, er knytt fast i en av de øverste greiene, selv om hun måtte ha litt hjelp. Men det ble innmari fint. Den hadde tross alt vinger, «nesten som en engel», synes Molly, og klapper litt i hendene.

Det er noe eget ved barn og jul i kombinasjon. Det er noe søtt og koselig, alt er lov. Det er noe hyggelig med den verdenen hvor det spiller en rolle om du får mandel i grøten eller ikke. Den verdenen hvor pappa går på do og tydeligvis må ha fått en kraftig forstoppelse. Så kommer far tilbake, og så forteller Molly om nissen som var innom mens far var borte, og far lytter, stolt over at han klarte å lure datteren sin i år også.

Jeg hadde gleden av å se Putti Plutti Pott sammen med en sånn slags liten Molly i år. Det var en ganske gøyal opplevelse, og moroa startet faktisk før forestilling. Min lille venninne på fem forlangte eplejuice og sjokolade, og mens jeg står der og betaler, tusler hun bort til et juletre, vakkert pynter med kuler, røde epler og glitter. Ser på meg med det blikket barn får når de ser noe morsomt, før hun roper høyt og tydelig gjennom rommet:- Hanne Maren! Se! De har pyntet juletreet med paprika!

Da ble det jul!