Kjære Dagbok, det er siste kveld i Bodø.

Rommet mitt er tomt. 10 pappesker og en gullfiskbolle er på vei med Tommy fra Totens transport over saltfjellet. Koffertene mine står i gangen og venter, til og med ukulelen er pakket ned. Alt jeg har igjen av rene klær er noe blått superundertøy og et dongeriskjørt, samt et par prikkete ullsokker.

Det er litt merkelig å skulle ta av fra Bodø. Jeg har vært så utrolig klar for det så utrolig lenge, men nå, når jeg plutselig skal hjem for godt… Jo, det er rart. Det er spesielt å skulle sette seg på et fly, på samme måte som jeg har gjort tre ganger tidligere i høst, men vite at denne gangen skal jeg ikke tilbake.

Det var rart å gå ut fra skolen i dag. Like snodig var siste tur med Nordlandsbuss, følelsen av å gjøre noe for siste gang. Vi har liksom levd i en slags boble her oppe så lenge, og nå skal den plutselig sprenges… Det er godt, og mens samtidig ganske underlig.

Det blir rart ikke å ha Anette, min fantastiske hybelkompanjong, vegg i vegg lenger. Maja og Snuppa reiser til Finnsnes, og det er altfor langt unna. Jeg vet at jeg kommer til å savne Lisa. Bjørnehiet, Gullord, Øystein, Gabrielsen: Dere er artige folk! Jeg kunne listet opp en hel del andre også, for selv om jeg er vanvittig glad for å skulle forlate forblåste Bodø, så har jeg møtt masse hyggelige, kreative og flinke mennesker her.

Jeg takker av med en nokså selektiv bildekavalkade, og håper at jeg ser dere igjen.

Pannekakelaging hos Øvre Bjørkåsen SFO, august 2007.

Femte dag som vegetarianere. Grønne erter, poteter og saus.

Kvalmende, mente Anette.

Anettes bursdag. Fekting med "kålormballonger" på mitt rom.

.Våre tre søte små. Gullis, Aurora og den schizofrene fellesfisken
Suggen-Kollbjørn.

Fisketuren til Saltstraumen, som ikke gikk heeelt som den skulle.

Trøstedrikking av kakao. I tre timer sto vi der!

Da døra frosset fast, mars 2008. Vi krabbet ut og inn vinduet
noen dager.

MGP-konkurranse mellom SFO og Bjørnehiet. Noe uenighet

om reglene. Vi vant. Tror jeg.

Etter sydenfesten... Strålende humør! Jeg hadde tross alt
fått fortelle historier om både pappa og en tante
(- til Anettes store fortvilelse..?)

Begravelse av Gullis i hagen, klokken ett en lørdag kveld.

Brødrene burger 1. mai.

Med bunad i Bodø, litt av et styr!

Lange mai-dager med leking i barnehagen og klatring i trær...

... samt masse grilling i hagen.

Ferietur til Kjerringøy.

Bading, omgitt av snødekte fjelltopper.

Tepperisting. Det har ikke skjedd så ofte, men det er sabla moro
når det først skjer.

Ett eller annet morsomt, Lofoten 2008. Ingen vet riktig hva.

Majas dyrebursdag. Gutta stilte med sang.

Vi var et underlig skue da vi gikk ut på byen.

Tlf: 815 21 815

Nummeret tilhører Norwegian. Sist jeg skulle sende spesialbaggasje hjem måtte jeg ringe tre ganger før vattdotten i andre enden klarte å skjønne at jeg skulle ha med meg et 12 kilos piano, innpakket i sengeteppe, hjem fra Bodø. Derfor var det med en viss motvilje jeg tastet nummeret i dag. I hånden knuget jeg lappen med referansenummeret, mens hjernen min regnet på hvor mye det jeg hadde planer om å sende som spesialbagasje ville veie, nemlig beina til det tidligere nevnte pianoet, innpakket i overmadrass.

”Heeei, det er Linda…” – utvilsomt en blondine. Jeg så henne for meg. Masse hårspray, høye vakleheler og neglefil ved siden av tastaturet. Oi, tenkte jeg.

14 minutter og 27 sekunder tok det å få Linda til å skjønne at det strengt tatt MÅ være mulig å få sendt overmadrasskamuflerte pianobeinplater med Norwegian. Hun var fast bestemt. Sykler, surfebrett og kontrabasser går så det suser, men en overmadrass… Nei, ærlig talt. Dét ble for komplisert.

Fem minutter gikk. Linda måtte snakke med teamlederen sin. Ti minutter. Linda måtte igjen snakke med teamlederen. Hun kom tilbake med den glupe ideen at jeg ”bare kunne pakke det i en av koffertene mine. Du må jo uansett betale overvekt for det!” (Obs, Linda, rettelse: Nei. Spesialbagasje har fast pris.)
”Jo, men jeg får det ikke ned i en av koffertene mine! Det er fysisk umulig! Det er jo nettopp derfor jeg ringer!” sa jeg. Irritert nå.
”Men, assa, jeg tror ikke det går som spesialbagasje”, sa Linda. ”For skal du sende noe som spesialbagasje, må jeg legge det inn som sportsutstyr eller musikkinstrument, og dette er ingen av delene”.
Jeg så for meg tyggisen hun helt sikkert satt og tvinnet rundt lillefingeren sin. Jeg hadde lyst til å skrike.
”Men det må da strengt tatt være mulig å få sendt spesialbaggasje du verken kan bedrive fysisk aktivitet med eller spille på? Du må gjerne kalle dette en tuba. Det er omtrent like stort som en tubakasse, og veier nok like mye også. Den eneste forskjellen er at dette kan kastes rundt, mens man gjerne kan være noe mer forsiktig med messing.”
Ordene rant ut av meg, mens fråden stod om kjeften min.
Linda trengte forunderlig nok en ny samtale med teamleder.

Hun kom tilbake. Litt blidere nå, men dog like blond.
”Da gjør vi det sånn at jeg legger det inn som overdimensjonert bagasje, så betaler du på flyplassen!” Stemmen var lykkelig, hun følte nok selv at hun hadde sett ett eller annet slags lys.
Jeg klarte ikke dy meg for en liten spydighet:
”Og overdimensjonert bagasje betyr at jeg skal sende det som spesialbagasje, eller??” Jeg lo inni meg.
Det ble stille.
” Ja”, hvisket Linda.

Hvor mye jul trenger vi?

Jeg er glad i julen. For meg starter oppkjøringen nøyaktig den 24. juni, et halvt år i forveien. Jeg markerer dagen med ”En stjerne skinner i natt” på full guffe, og kommer på sett og vis inn i et slags adventsmodus allerede før sommerjobben har startet.

Jul er fint. Det er koselig, rødt, varmt og litt nostalgisk. Jul er lukt fra kjøkkenet, barnåler i håret og sinnsyke mengder papir og bånd. Det er planlegging av hvem som gir hva til hvem, reising av pepperkakehus, barn i Betlehem, marsipangriser og engelen Gabriel. Det er Hanne Krog. Det er Grevinnen og hovmesteren. Og det er ikke minst Askepott.

MEN: en ting det ikke blir jul av i det hele tatt er den nye juleyoghurten fra Tine. En firepakning som inneholder følgende grusomheter: Yoghurt med ingefær, yoghurt med fiken, yoghurt med rom rosin og yoghurt med gløgg. Yoghurt med GLØGG! Hallo! Det skal ikke smake GLØGG av yoghurt!! Før neste jul vil jeg anbefale at de slenger på yoghurt med surkål og yoghurt med lutefisk også, sånn for virkelig å sette prikken over i-en.

Jeg er glad i yoghurt, og jeg er glad i jul – og jeg tror ikke jeg er den eneste. Jeg tror heller ikke jeg er den eneste som synes disse nye miksturene fra Tine er fryktelig kvalmende og akkurat så vonde de høres ut som. Så hvis du nå tenker at ”jammen, Herre Gud, Hanne Maren er jo så kresen… Det er klart hun ikke liker dette! Jeg liker det sikkert”, synes jeg likevel ikke du skal prøve. Det kan være godt i gjerningsøyeblikket, de to første skjeene med rom rosin var faktisk dét, men følelsen etterpå er som etter en real fyllekule.

(FOR ORDENS SKYLD: JEG HAR IKKE BETALT EN KRONE FOR TINES NYE HERLIGHETER. DE KOM INN PÅ HYBELEN AV SEG SELV.)

Dette er jul!

Finansengel

Verden er i pengetrøbbel. Folk sliter med å selge husene sine, og oppsigelser hjelper ikke akkurat på kjøpermassen. Så blir humøret dårlig og satsingen defensiv. Kampen om jobbene blir hard, og folk blir uvenner. Så blir folk enda surere, og så blir det krise. Eller noe sånt.

Men frykt ikke, dere middelaldrende grå herrer. Dere som leser Finansavisen og Dagens Næringsliv med bekymret blikk, som (tror dere) skjønner aksjemarkedet og bytter bank annenhver dag. Dere som ligger våkne om natten og lurer på om det er best å ha lånet deres i euro eller norske kroner. Dere som føler at dere sitter med skjegget godt nedi postkassa til den hytta dere gjerne skulle vært kvitt. Min generasjon skal nemlig redde nasjonen nå. Vi unge kvinner på drøyt 20 som gikk klar av militæret: Nå setter vi alle kluter til!

Oppkjøringen mot jul er i gang. Julebord på alle kanter. Ny kjole hver kveld - nye sko hver kveld. Hårklipper, gøyalt drikke. Jeg shopper meg fra vett og forstand. Lang trening har jeg i det også. Da jeg forleden ryddet rommet hjemme fant jeg 13 like pakker med kapteinsabeltannklistremerker under sengen, sammen med seks glassflasker fransk badesalt og tre pappesker med broderisaker. Jeg må nok ha gjort noen skikkelige varp, om jeg ikke bare prøvde å redde noen små butikker fra å gå i døden. Antakeligvis var jeg like omtåket som da jeg for noen dager siden kjøpte stilongs i ull. Ja, den klør. Nei, jeg kommer ikke til å bruke den så ofte. (Ja, den var dyr.)

Jeg har ikke merket stort til denne finanskrisen, ikke mer enn jeg merket til kugalskapen eller fugleinfluensaen. Kyr og fugler kunne jeg uansett ikke gjøre stort med, men nå ser jeg meg selv som en slags reddende shoppingengel, som svever fra butikk til butikk på lette vinger og med en skinnende gloriekrans over hodet. Det er jeg som holder hjulene i gang, folkens!

På sett og vis kan jeg og resten av engleskaren unnskylde oss med at vi gjør vår plikt som borgere. Jeg tenker at i tillegg til vanlig verneplikt og siviltjeneste, kan vi nå også medregne en slags form for generell bistand. Dette fungerer på den måten at vi som ikke merker stort til krisene rundt oss øker shoppingbudsjettet med noen snasene lapper, og at vi skaper en vinn-vinn situasjon, men likevel har følelsen av at vi bidrar litt ettersom det går ut over sparekontoen. Denne gangen med god samvittighet.

Går alle dyr i hi?

Mørket faller på uforskammet tidlig for tiden. Jeg sitter nokså malplassert i Bodø og tenker, og i det siste har jeg tenkt litt på sommeren. Ikke sånn planlegging av neste sommer, åh nei, men en slags liten opprulling av sommeren som var, de seks ukene i avisen.

Det jeg lurer mest på er hvor de dyrene som ramler innom kontoret, eventuelt trenger assistanse av en journalist til å fastslå rasen sin, befinner seg om vinteren? De har høysesong i juli, og det noe så til de grader også... Det sies at en journalist skal kunne litt om alt og alt om noe. Jeg tror norsk dyreliv fort kan bli det ”noe” for meg.

En kort oppsummering:
Uke én var jeg med noen barn på marihønefanging i plastspann, og uken etter intervjuet jeg hunden Ruffen, pluss noen katter som hadde ferie fra eierne sine. Det startet med andre ord svært pent. I videre hadde jeg kveldsvakter, og det skal vel sies at spennvidden i notistitlene fra dyrenes verden var relativt liten: Kørte på elg, elgpåkjørsel, påkjørt hund, påkjørt rådyr, kjørte på elg, elgpåkjørsel, traff reinsdyr, elgpåkjørsel... Jammen sa jeg kreativ!

De to første ukene var egenltig ganske greie. Men så i uke tre, når nettene ble lange og fellesferien satt inn, begynte telefonen å ringe. Først var det edderkoppen, det vi fant ut at var en Philodromus Margaritus, såkalt en av Norges vakreste. Jeg er usikker. Samme dag ble det observert en elg i byen, og nei, for all del ikke ring noen som kan noe om elger på bytur, ring heller en journalist.

Jeg pratet engasjert om både spindelvev og skogens konge, men klumpen i halsen vokste den dagen jeg fikk stifte bekjentskap med en tordivel i fyrstikkeske, som var så elskverdig å komme på besøk. Det ble ikke bedre av at jeg en time senere ble dratt med for å studere noen fugler som hadde druknet i et basseng, også en av dem, en død fugl i plastpose, var innom pulten min. Så snart jeg var inne igjen etter å ha sørget litt over disse pipp-pippene ringte en kar som hadde sett storken fly over huset sitt, en meget omtalt stork som var på trykk omtrent annenhver dag.

Dagen etter startet ganske presis klokken 08.15, på vei til jobb, med en innringer som syntes de døde fuglene var grusomme, og ville montere sikkerhetsrist, før en annen dame kunne fortelle meg at det jeg i cirka 18 timer trodde var en tordivel nok heller måtte være en skarabé. Senere på dagen skulle katten Lucky omplasseres, en nydelig pelsdott som noen dager tidligere ble funnet i en container, og hun fikk både dobbeltside og forsidehenvisning.
- Og så gikk sneglealarmen.

En fyr hadde funne mordersnegle på Nes. Jeg ble sendt av gårde for å hilse på krapylet, som han valgt å oppbevare i et norgesglass i påventa av meg, til morens store fortvilelse. Etter et koselig kvarter sammen med herr snegl på bakken var det tid for avliving. Sneglens overmann helte på salt, og litt pommes fritt-krydder for syns skyld, før han kuttet den i to. Hvor kvalm ble jeg, sånn på en skala fra én til ti? Ni og en halv. Og hva skjedde dagen etter? Jo, jeg fikk naturligvis en hissig e-post fra en dame som mente sneglekutting var helt horribelt, men som foreslo å grave ned bokser med øl i hagen isteden. Jeg lo godt.

Men har du først trykket sneglene til ditt bryst, så blir du brått fast sneglereporter. En søskenflokk hadde funnet både snegler og andre dyr i hagen, i alt sju glass med både levende og døde. Jeg var den heldige vinner av et besøk i hagen deres, og senere på kvelden datt det inn åtte biler fra en kar som hadde observert en elg på svømmetur over Mjøsa.

Fra elg i Mjøsa, gikk vegen videre til skarv på Espa. Jeg klatret over jernbanen, karret meg gjennom busk og kratt, før jeg klatret bortover mjøskanten på digre steiner om zoomet meg kraftig inn på noe som kunne likne fugler. På vei hjem igjen var jeg innom en herremann som viste fram hestene sine.

De seks ukene gikk mot slutten, og endte i tips om en stork i en mast siste kveldsvakt, siste fredag. Jeg la på hjul for å skaffe Henriksen et sårt etterlengtet høydebilde, men ble kjørt inni på veg mot målet. Det tok sin tid med skademeldingsskjemaene, men jeg ba til Gud og håpte jeg skulle nå fram i tide. Og tror du ikke storken ventet! Jeg lurer på om det ikke var en slags takk fra dyreriket.



(Det kan nesten se ut til at jeg er blitt en hissig, dyrelei furie. Det stemmer ikke. dette er skrevet med en såkalt frekk kjærlighet til dyrene, og ikke minst til deres elskverdige passere som gir journalister stoff om sommeren. Egentlig er det ment som en hyllest, det blir bare aldri helt sånn når jeg skal formulere.)

Morgen med kaniner i hårbørsten

"Dunk", sa det. Klokken var 08.15. Jeg slo hodet i noe hardt. Det harde var over meg var bunnen av sengen min.

Jeg våknet med et smell, bokstavelig talt, og med hele overkroppen i klem mellom sengen og gulvet. Der lå jeg og kavet etter mobilen, som hadde falt ned i sprekken mot veggen, og som ringte stadig høyere i håp om å vekke meg. Det klarte den utmerket godt i dag.

Jeg har våknet på mange rare vis tidligere også. Jeg har våknet foran speilet og på do, men jeg tror ingenting slår en dundrende og litt kald oppvåkning under sengen.

Det skal sies at det var med en viss forvirring jeg børstet hybelkaniner ut av håret...

Sjokoladedrakt og gult papir

- Det finnes liksom to typer mennesker, de som tar på seg joggebukse når de skal ut å trene, og de som tar på joggebukse når de skal kose seg, sa hun som satt i sofaen.

Hun hadde rett. Jeg var på sjokoladejakt. Igjen. Det var sent på kvelden, og jeg hadde tatt på meg det noen anser som treningstøy. Men da det ikke under noen omstendighet kunne falle meg inn å ta en joggetur frivillig, er det andre kaller for treningstøy, sikkert fordi det er behagelige klær, for meg sjokoladedrakt. Sjokoladedrakten min består av grå bukse og diger hettegenser. Det er i dette antrekket jeg sniker meg ut fra rommet mitt, ser til høyre og venstre, spretter lydløst opp i et par sko og tutler ut døren. Kursen er stø, jeg skal på Bunnpris.

Men så var det bare ett problem denne kvelden. Anette satt i sofaen. Og sofaen står i hallen, vår kombinerte stue/gang, og jeg måtte passere mellom henne og TV-en for å komme ut i det fri. Uansett hvor raskt og stille jeg hadde beveget meg forbi hadde hun garantert sett meg. Hun skjønte hva som skulle skje, at jeg ville barrikadere meg inne på rommet mitt de neste par timene, og komme ut igjen i et overstadig godt humør. Jeg var tatt på fersken.

Jeg fikk et bebreidende blikk. Ertende. Jeg la meg paddeflat. Hadde jeg bare beholdt domgeribuksen på kunne jeg i det minste unnskyldt meg med at jeg skulle kjøpe dopapir, syltynt, men for så vidt sant også. I joggebukser har jeg ikke nubbsjans. Det er nesten som å skrive plakat med ”Ja, jeg skal sluke 200 gram melkesjokolade i kveld”. Og det er jo som vi alle vet ikke bra, men det gjør veldig godt i en improvisert nordlending med et spor av hjemmelengsels mage.

I skrivende stund sitter jeg i sengen min, og ved siden av meg ligger et stort, gult papir fra Freia. - Tomt!