Hybelvask

I dag har vi vasket hybel, og dét kan fort bli ganske så morsomt. Jeg skal ikke utlever vaskerutinene våre her, men jeg kan si så mye som at vi kanskje ikke vasker riktig hver uke.

Men i dag har vi altså vasket. Og når vi først vasker så gjør vi det ordentlig. Vi blander grønnsåpevann, gnikker og skurer. Og det er dette med vannet som er poenget mitt, for det er nemlig ganske konsentrert. Teorien er den at bare vi bruker kjøper vaskemiddel like ofte som andre, så er det liksom greit. Vannet vårt, vannet vårt, folkens, er vel noe sånt som én del grønnsåpe til ti liter vann, og en liten dæsj ajax på toppen. I tillegg har vi en solid samling sprayflasker som vi bruer med liv og lyst.

Vannet vårt og vår fabelaktige vasketeknikk tar knekken på det som måtte være av smuss og mugg. Vi vasker ikke, vi etser bort møkka! Men nå er det jammen rent her også.

En trøst i regnet

Hvor rotete er det mulig å gjøre et hotellrom i løpet av ett døgn?
Svaret er kaotisk, særlig når det regner.

Jeg sitter i Bergen og titter ut på alt vannet. Store tunge kattunger faller sidelengs ned fra himmelen. Når det ikke regner hagler det. Det er rett og slett deilig. Det litt gøyale er at bergenserne har litt mindre erfaring med vind enn nordlendinger, så de bruker paraply, selv om det blåser. Rundt omkring ligger det vrengte paraplyer, og det stikker fargerikt stoff opp av flere søppelkasser.

For første gang har jeg pakket lett. Da jeg reiste fra Bodø til Hamar for noen dager siden, fikk jeg lapp med ”HEAVY!” på den ene kofferten min. Jeg følte at jeg var tatt opp i en slags klubb, lystpakkernes forening eller noe. Det ga meg både en god og en dårlig følelse. Jeg skjerpet meg betraktelig da jeg pakket bergenskofferten. ”Én bukse får holde”, sa jeg til meg selv. Det jeg ikke tok høyde for var at jeg faktisk skulle forflytte meg til en annen landsdel. Min ene bukse var søkkvåt allerede før jeg kom meg inn på hotellet. Nå skal det riktignok sies at da jeg mangler stedsand så tok jeg en seiersrunde fra Hotell Norge, der bussen stoppet, 150 meter herfra, og rundt Lille Lungegårdsvann, som slett ikke var så lite, og som ligger på motsatt side av hotell Norge, før jeg gikk hit. Pappa spurte før jeg dro om jeg ikke skulle ta med meg en GPS. Det hadde egentlig ikke vært så dumt.

Så nå sitter jeg her på rommet mitt, ganske så alene, men omkranset med nyanskaffelsene regnværet har ført med seg. Da buksen min ble våt, så jeg mitt snitt til å kjøpe nok en kjole, og den er egentlig litt søt. Sabla billig var den også! Åh, jeg er så fornøyd! Det at regnet førte med seg et kjede og en genser kan jeg ikke forklare, men de nye skoene var også høyst nødvendige. Moro å være på tur!

Når jeg ser rundt meg, ser jeg at jeg vil få et ørlite problem med pakkingen i morgen… Den tid, den sorg.

Lille frøken snusfornuftig

”Hvis du har potetmel i røren, så blir pannekakene tykkere”, kunne lille Signe, fem år, fortelle min mor ved middagsbordet i dag, med store øyne og en alvorlig mine. Jeg holdt på å sprute halvtygd pannekake utover duken. Latteren lå som en kule i halsen. Mamma stotret fram et svar, mens femåringen forsynte seg med pannekake nummer fire.

Jeg er hjemme fra Bodø, og i dag har jeg hatt besøk. Iført rosa regntøy, så stivt av søle at det var i stand til å stå av seg selv, kom hun galopperende da jeg hentet henne i barnehagen. Hun skulle opp i luften. Det overrasker meg gang på gang hvor koselig det er med små barn som løper mot deg. Da er jeg i stand til å overse både søle og snørr.

Dere som kjenner meg godt vet hvem Signe er. For dere andre kan jeg fortelle at hun er datteren til ekspianolæreren min, og at jeg har sittet barnevakt for henne mange, mange timer. Signe er fast post på programmet hver gang jeg er hjemme fra Bodø, hun er viktig.

Jeg hadde kartleser på vei hjem fra barnehagen. Det har seg nemlig sånn at hver eneste gang jeg skal hente dette barnet, kjører jeg meg bort. Jeg finner aldri barnehagen på første forsøk! Aldri! Derfor lot jeg andrepiloten i baksetet si høyre og venstre hjem igjen, og jeg kjørte slavisk etter ordre fra henne. Og jo da, vi kom hjem, nesten strakeste veg.

Vel hjemme fant vi fram atlaset, etter vi hadde diskutert solsystmet en liten stund, hvor Signe peker på en stor øy og sier ”Dette må nok være Grønland, for den ligger så langt mot nordpolen. Også ser det ut som det er kaldt på denne store øyen, og det er det på Grønland også, har jeg hørt. Hvor er forresten Estland? Og hvordan kommer jeg meg egentlig enklest til Spania?”
Jeg får prestasjonsangst av sånt!

Edderkoppmorderen

- Du tror ikke det er fordi du dreper edderkopper at du er sendt til Brønnøysund, da? spurte min høyst ærede og særdeles vennligsinnede hybelsamboer like etter skolen i dag.

Vi stod i busskuret og ventet. Et langbeint krapyl kom krabbende over betonggulvet. Jeg kjente en rykning gå gjennom kroppen og lagde en merkelig klynkelyd, før jeg tråkket hard på udyret. Jeg vred på foten og trampet litt, sånn for å være sikker på at skulle være ordentlig død, og det var da jeg ble konfrontert med at jeg antakeligvis kan takke meg selv for praksisplassen i Brønnøysunds avis.

Jeg er ingen fetter Anton, men jeg trodde ærlig talt ikke det skyldtes at jeg dreper edderkopper. Nå lurer jeg på om det faktisk stemmer, at det betyr ulykke å sende dem over til den andre siden, eventuelt et annet sted som kanskje passer bedre. I løpet av tiden på hybel har jeg stadig vært i kontakt med edderkopper, jeg har drept 23 bare på mitt eget soverom, i tillegg kommer de Anette har båret ut for meg. Jeg har sittet vettskremt i en krok og lagd merkelige lyder. Hun skal ha applaus for hvor raskt hun kommer styrtende, og hvor handlekraftig hun er.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke sunket helt dit at jeg føler at verden er imot meg, men dreper jeg stort flere edderkopper nå, er jeg redd det kan få fatale konsekvenser. Brønnøysund er nok bare som en advarsel å regne.

Edderkoppene er overalt, på gulvet, oppover veggene, og av og til kommer de ramlende ned fra taket. En kveld jeg kom inn på rommet mitt og skrudde på lyset, hang plutselig Eddie ned fra taket en halvmeter foran meg. Eddie måtte bøte med livet, og fikk sin siste reis med porselensekspressen ut på bøljan den blå. Jeg pustet lettet ut og gikk inn igjen på rommet, men tror du ikke Eddies kjæreste, Eddhild, hang ned fra taket i et annet hjørne av rommet! Hun endte i matavfallet.

Når jeg ser en edderkopp blir jeg såpass panisk at det er godt å ha laget seg en avlivningsstrategi på forhånd. Jeg har tre favorittmetoder.

Den ene heter VG, og den har jeg spor av i taket, hvor jeg har et solid svart avtrykk av hånden min. Det er fra den første edderkoppen jeg traff på rommet mitt, en gang i for høst. Metode nummer to er plastposen. Den brukes også på litt større dyr, sånn som det beistet av en larve jeg traff et sted mellom kjøleskapet og kjøkkenbenken forrige helg. Plastposen fungerer fint dersom dyret er ”stort”. Dyret puttes inn i posen, og så knytes den igjen. Antakeligvis tar det litt tid før posen blir tom for oksygen, men eklingene blir i alle fall borte, og det helt uten blod. Metode nummer tre er støvsugeren, den liker jeg godt. På god avstand overrasker jeg de små gjestene mine, og gjør det på brutalt vis slutt for dem.

Jeg har markert meg som edderkoppmorder. Senest for en time siden fikk jeg melding fra vår kjære såkalte nabo, som hadde ”tatt en skikkelig Hanne Maren” og drept en sværing av en edderkopp. Jeg siterer direkte: ”Det verste var at den ikke døde før jeg hadde slått den i kjøkkendøra opptil flere ganger”. Vi har utvilsomt med en mindre erfaren morder å gjøre, denging fungerer dårlig på små elastiske dyr, men det gikk tydeligvis til slutt, og det er bra.

Egentlig er det vel uforsvarlig av meg å gå detaljer inn på avlivningsmetodene. I sommer var jeg på besøk for avisen hos en gutt som hadde iberiaskogsnegl på norgesglass. Denne skulle drepes, med meg som tilskuer. (Ja, jeg holdt på å spy.) Sneglen ble saltet, og påstrødd litt pommes fritt-krydder for syns skyld. HA trykket både inngående metoderapport og bilde. Dagen etter fikk jeg en sinna telefon fra en dame som mente dette var hjerterystende, og at sneglen burde vært druknet i øl isteden. Ja jøss. Kanskje vi skal gi edderkoppene litt sprit? Åtte bein og promille? Kanskje er det mer humant.

Tutling

Å tutle er når man tusler mellom busker og kratt, og tar fotopauser for hvert femte skritt. Det har jeg gjort i dag. Jeg har rett og slett vært med Schnuppa (Majas Renault) med kaptein og mannskap til Mjelle, ganske friskt til å være meg.

Jeg er gammel innespeider. Jeg startet opp med innespeiding etter inspirasjon fra Herreavdelingen på P1 for noen år siden. Som innespeider har jeg aktivt, og med stor iver, fanget hybelkaniner med liten lasso, bedrevet hekkeløp over dørstokker og konkurrert i knytting av lakrislisser. Nå er det bare å innse at tiden som innespeider er forbi. Jeg har beveget meg ut.

Antrekkene på dagens fire tutlere var bemerkelsesverdig forskjellige. Jeg setter det opp som et slags regnestykke:

3 allværsjakker + 1 ganske vanlig jakke, i ull
3 turbukser + 1 trang dongeribukse
= 3 mot 1
1 = Hanne Maren

Men du verden så komfortabelt det var! Jeg tror mye av vegringen min mot skog og mark skyldes klærne. Slik var det med gym den gangen jeg gikk på skolen også, hadde jeg bare kunnet stille i skjørt, ville alt gått mye bedre.

Til tross for at jeg nå tydeligvis har startet et nytt og bedre liv, har jeg ikke klart å åpne meg absolutt helt for naturen ennå. Situasjonen er stadig slik at vi skal ut i praksis etter jul, og jeg har vært den heldige vinner av Brønnøysund. Brønnøysund, liksom! Stedet alle har kjørt forbi, men som ingen har vært. Og det med god grunn, tror jeg... I dag begynte en av disse artige skruene i lærergangen å overbevise meg og de flotte øyene i området. Han anbefalte turer både hit og dit, og mente at naboen min i Sandnessjøen og jeg bør arrangere øy-safari for slekt og venner. (Rett og slett doble folketallet på Helgelandskysten? Ikke at jeg har så fryktelig stor familie, altså, men jeg er redd det ikke skal så mye til.) Etter å ha lekt interessert i noen minutter, måtte jeg kaste inn håndkle og innrømme at jeg ikke synes øyer, vann og store og små steiner er så voldsomt festlig. Da holdt øynene på å trille ut av hodet hans, men så kunne jeg berolig med at jeg skal bli ukuløs/ukulesse. Han ble ikke mindre skremt av dét.

Kanskje jeg skal prøve å omvende meg selv. Kanskje jeg skal ta et par ekstra runder rundt juletreet i år, bare for å kjenne på følelsen av skog? Det verste er at det kan hende jeg begynner å trene snart. I skjørt.

Sånne erfarne, med niste og solide turantrekk.

Meg.

Finn én feil.

Kunsten å bli ferdig

Jeg er en kløpper på å starte. Nå snakker jeg ikke om stafetter og sånne skumle greier, jeg sikter mer til hverdagens små prosjekter. Jeg får ånden over meg, og blod på tann i samme slengen, før jeg gyver løs på ett eller annet. Problemet kommer like etter halvkjørt løp. Da inntreffer en motivasjonssvikt, før piffen går ut av meg og alt raser i bratt nedoverbakke.

I fjor høst la jeg opp masker til en solid ullgenser. Jeg er fortsatt ikke ferdig. Men til en avveksling ser jeg faktisk lyset i enden av tunnelen, og jeg tror nok ikke denne genseren trenger å lide samme ulykkelige skjebne som den forrige genseren jeg strikket: Den endte sine dager tilbake i krusete garnnøster - garnnøster som en gang i tiden hadde vært kropp og ett og et halvt erme på en riktig så fiffig genser. Per i dag tjenestegjør deler av dette garnet som en halv vott.

Votter er det verste på strikkefronten. Jeg gidder aldri å strikke tommel. Derfor har jeg fire ulike (!) votter uten tommel liggende i en kurv, sammen med en lyseblå sokk til en baby, som er blitt for stor. Sokker blir jeg egentlig aldri ferdig med. Til jul i fjor ga jeg mamma én og en halv grønn sokk. Jeg ble ferdig en gang utpå nyåret, måtte pine meg igjennom de siste rundene. Heldigvis kan jeg unnskylde meg med at jeg vet om barn som har fått halvstrikkede ullgensere til jul, og når hun som ga dem bort endelig ble ferdig, noen måneder senere, da var de jammen blitt for små.

Det er ikke bare på strikkefronten at jeg brått og uventet kaster inn håndkle. I sommer skulle jeg maler et bilde av to klovner. Foreløpig er det bare noen svarte streker. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte med maling i det hele tatt, det bare kom til meg på et vis.

Nå høres det ut som garn og maling er alt jeg fyller tiden med. Vel, det er nesten sant, men dette med svikt i innspurten gjelder på mange andre områder også. Når jeg skal bake kake, for eksempel, er jeg som regel lei når jeg kommer til glasuren. Men glasur må man ha, så jeg tvinger meg igjennom smelting og røring, med en stadig mer giddesløs svikt i leddene i fingrene, noe som igjen fører til en hel masse søl. Og oppvasken etterpå? Den blir fort stående noen dager. Jeg har det litt på samme måte med julen. Jeg forbereder i det vide og brede, handler julegaver, vasker og pynter, og når jeg kommer til julaften begynner jeg egentlig å få nok.

Jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg hadde en nabo som lenge hadde nymalt grønt hus, men fortsatt rødt på de stedene det var vanskeligst å komme til. Jeg tror vi snakker om et år, kanskje to. Det var riktig stygt, men jeg tror naboen var ganske hardt angrepet av sviktende mot. Og jeg skjønner mannen så godt, så godt.

Tannleger, kroppsarbeid og Tor fra Bergen

”Jeg har egentlig bare lyst til at de kan ta et bilde, så kan jeg se selv, jeg, om det er noe å gjøre med visdomstennene mine”, bedyret en god venninne i dag. Jeg vet ikke om hun, som kan en hel del om tekst og bilde, men ikke like mye om tenner, kanskje overvurderte seg selv litt, men det var pent ment i alle fall.

Diskusjonstemaet var tannleger, og vår medfølelse for deres mildt sagt ekle jobb. Vi har nok en felles holdning til at kroppsarbeid er ekkelt. For å snakke for meg selv kan jeg strekke meg dit hen at jeg plastrer og pusser tenner på små barn uten problemer, og jo da, jeg kan skifte på dem også, men der går grensen for hva slags oppdrag jeg påtar meg. Derfor holder jeg meg i fin form selv, sånn at andre skal slippe å ha noe særlig med meg å gjøre, rent fysisk sett.

I sommer fant jeg, eller egentlig min mor, ut at det nok var smart med en tur til tannlegen. Men da jeg finner det mest praktisk, og hyggeligst for både meg selv og tannlegen, å holde tanngarden i orden, ble sekundene i tannlegestolen dyre. Jeg satt der i nøyaktig syv minutter, prisen ble 400 kroner. Dette tilsvarer én krone i sekundet. Og ikke for å skryte, men mesteparten av tiden brukte tannlegen på å rose tennene mine. ”Du spiser nok aldri sjokolade”, konstaterte hun. Jeg samtykket, men lo inni meg så innvollene ristet.

Bakgrunnen for at vi kom inn på dette med tannleger var en mann fra Bergen som ringte meg i dag. Tor het han, og han var fast bestemt på at jeg måtte være tannlegen hans. Jeg pratet lenge med denne Tor, som hadde fått mobilnummeret til tannlegen, fordi tannlegen var på ferie, men så hadde han så fryktelig vondt i munnen sin. Men så viste det seg jo at Tor ikke hadde fått nummeret til tannlegen allikevel, men nummeret mitt, men det hindret ikke mannen i å prate. Han la ut om både munnen og tannlegen. Jeg hikstet av latter. Til slutt lå jeg på gulvet og lo av den stakkars mannen, som jeg pratet i flere minutter, riktignok med røret på stadig lenger avstand, mens jeg priste meg lykkelig for at jeg faktisk ikke har han som pasient, eller at jeg er tannlege i det hele tatt. Det kan da ikke være noe særlig ålreit jobb?

Jeg gjør meg nok bedre som hobbypsykolog. Jeg kunne hjelpe min nye venn fra Bergen med empatiske ynkelyder og positive tilrop. Senest for en times tid siden var jeg en tur på Bunnpris, og der satt det en slukøret fyr i kassen som også trengte en oppløftning. Jeg vet ikke riktig hvor lenge han hadde sittet der, men han var kommet i trommemodus, og trommet på det han hadde av utstyr rundt seg. Han hadde neppe snakket med noen på flere timer, i alle fall fikk jeg historier både om dagens kunder og om arbeidslivets sorger og gleder, alt bare ved å spørre ”Er det kjedelig?”. Og det var det.

Marihøner og hunden Emily

Nå skal jeg fortelle historien om en rar jente. Jenta jeg skal fortelle om har brunt hår og grønne øyne, og hun er akkurat like stor som meg. I dag var hun på tur til byen for å finne seg marihønekostyme, ettersom hun er bedt i dyrebursdag (..i sitt eget hjem..) på lørdag.

Jenta syklet glad i vei mot City Nord. Hun nynnet for seg selv, mens vinden blafret friskt i håret og tankene spant omkring hvordan man blir marihøne på en-to-tre. Rød papp, tenkte hun. Hun skulle klippe og lime og sy. I tillegg måtte hun ha noe på hodet. Det viste seg å være utfordrende.

Jeg gikk inn og ut av butikk etter butikk, på jakt etter hårbøyler med værhår. Ja, du leste riktig. Værhår. ”Unnskyld, har dere hårbøyler med værhår? Du skjønner, jeg skal kle meg ut som marihøne på lørdag.” Jeg har sagt dette til ganske mange mennesker i dag, ti butikker eller noe. I etterkant er det nokså pinlig. Jeg skal ikke påberope meg å ha den helt store kunnskapen om marihøner, men én ting vet jeg, og det er at de ikke har værhår. Det er for så vidt heller ikke så mange andre dyr som går rundt med værhårene midt på topplokket, men det får da være grenser for hvor forvirret selv en østlending kan være.

Til slutt fant jeg følehornene mine, eller antennene, eller kall-det-hva-du-vil, helt uten hjelp fra betjeningen. Hjerteformede og lekre.

Egentlig skulle det ikke forundre meg om marihønen hadde værhår. Jeg sikter til det faktum at verden ikke lenger er slik den en gang var. Isen forsvinner, og til og med verdiene blir i disse dager borte. Jeg har enda til gode å skjønne hvordan en verdi i praksis bare kan forsvinne, men det sies at det skjer, så da får jeg vel bare nikke og smile, akkurat slik alle ekspeditørene har gjort til meg i dag.

Det jeg skulle fram til nå var hunden Emily. (Egentlig skulle dette innlegge bestå av mange løse tråder som jeg på elegant vis skulle knyte sammen til et saftig godt poeng. Men nå har jeg glemt hva jeg tenkte. Igjen.) I alle fall: Hunden Emily lå i utstillingsvinduet til butikken Charlotte, som ligger ved siden av Norlænningen, for dem som foretrekker sådan. Jeg måtte se to ganger før jeg skjønte at Emily var levende, der hun lå mellom stearinlys og blomsterpotter og skuet ut på forbipasserende. For det første syntes jeg det var litt artig å se at kravene til utstillingsdukker er dumpet noen hakk, for Emily, som var en West Higland White Terrier (Imponert? Jeg også!) var verken tynn eller direkte velstelt. For det andre ble jeg voldsomt fascinert. Jeg holdt på å gå rett inn og forlange tre stearinlys og en hund.

Litt tilbake til dette med løse tråder. Jeg hadde en krystallklar tanke for dagens blogg på vei hjem igjen fra byen. Derfor fant jeg fram mobilen og begynte å prate. Det hadde vært en fordel om jeg hadde kastet et blikk over skulderen før jeg startet, for rett bak meg syklet en dame. Og hva gjorde jeg? Nemlig, jeg latet som jeg pratet i telefonen. Teit, men når alternativet var at ”Åh, jeg så ikke deg! Du skjønner, jeg skriver blogg, også skal jeg kle meg ut som marihøne på lørdag. Derfor har jeg gått rundt og lett etter hårbøyle med værhår i dag, og dessuten traff jeg akkurat hunden Emily(…)” - Jeg tror løsningen min var grei.

Hunden Emily. Søt. Jeg vil også ha en sånn.