Jeg er meg. Banken er seg.

- Hvor mye penger du har på kontoen din? spurte damen i den andre enden av telefonen.

Jeg ringte banken for å få nytt kort, for nå som jeg er tilbake i Bodø har bankkortet gått ut i streik igjen. Det fungerer litt sånn at jeg drar det kanskje 15 ganger, før jeg til slutt må velge Visa, og i løpet av denne tiden kan køen bak meg fort bli lang. Bedre blir det ikke av at jeg i hytt og pine må signere kvitteringer, og da jeg har fire navn tar det unektelig litt tid. Ikke får jeg plass til navnet mitt heller, skal jeg skrive hele må det bli på to linjer.

Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde på kortet. Jeg pleier vanligvis å ha ganske god oversikt, men i det siste har jeg levd i en verden med kontanter, så jeg kunne ikke svare for meg. Hun i den andre enden hørtes forundret ut, og jeg må si at følelesen av at hun visste hvordan min økonomiske situasjon var, og at jeg selv ikke hadde peiling... Det var litt ekkelt.

Etter å ha ramset opp personnummer, kontonummer, adresse og alt dette andre, ble jeg derfor holdt opp mot veggen verbalt og spurt om mine siste transaksjoner. Hahaha. Hvor lett er det egentlig å huske transaksjoner som er eldre enn én uke? Jeg slet noe fryktelig. Jeg klarte å presse ut av meg en hobbybutikk, og noen togbilletter.
Det holdt ikke.
- Fra hvor kjørte du, hvilken dato var det og hvor mye betalte du?
- Herregud, var svaret, på samtlige spørsmål.

Jeg skal få nytt kort, jeg karret meg oppover stigen for korrekte svar i siste liten, og klarte å trekke fram både Zara og Billettservice. Likevel var det en sjebnesvanger opplevelse. Det er rart å måtte overbevise andre om at du er deg selv.

Flau, flau, flau...

Av og til går det litt for i svingene, men sjelden blir utfallet mer pinlig enn det er akkurat nå. Dersom dette innlegget blir litt snålt, får dere ta det med en klype salt, jeg befinner meg i et slags sjokk. Jeg er over fasen der jeg benektet at det skjedde, men sitter nå og rødmer for meg selv.

Saken var den at jeg skulle sende en melding og fortelle en ganske spesiell person at jeg gleder meg til å se ham og at jeg er glad i ham, samt natta. Jeg raste nedover i telefonlisten, trykket send og... Joda, den tekstmeldingen ble levert redaktøren i HA, for ganske nøyaktig ti minutter siden. Er jeg pinlig berørt? Ja, det er jeg.

Jeg lurer på om vi får det koselig sammen i avisen neste sommer. Hvis det blir mer sommerjobb på meg, da. Kanskje jeg rett og slett burde latt være å sende oppfølgermeldingen "Sendte feil..."?? Jeg skal i alle fall be en stille bønn til Gud, som jeg håper finnes akkurat i kveld, om at Lyngstad ikke har meg i telefonlisten sin... Akk og ve.

Nytt fra ventemusikkens verden

En uvane jeg har er å gå litt hardt ut mot ting. Jeg kan fort bli litt bombastisk, og jeg fordømmer lett både forkjølelser og små steder på Helgelandskysten, så vel som ventemusikk. Og på sistnevnte område må jeg rett og slett kapitulere og si belager, jeg skar alle under én kam. Jeg fordømte all form for ventemusikk i telefonen for en måneds tid siden, nå trekker jeg det tilbake.

Jeg skulle bestille billetter til Which Witch på Det Norske Teatret i dag. Jeg fikk beskjed om at køen var lang, før jeg fikk høre noe musikk jeg dro kjensel på. Og jammen var det ikke operamusikalmusikk, men med nynorsk tekst, jeg fikk inn i øret! Jeg ble så glad at jeg holdt på å ramle av stolen.

Det skal sies, for dere som ikke har fått det med dere allerede, at jeg er litt over middels begeistret for Dollie de Luxe/Benedicte Adrian/Ingrid Bjørnov, og dermed også Which Witch. Premieren på den nye nynorske oppsetningen av musikalen var i august. Jeg har enda ikke vært der. Derfor var det med en innvendig jubel jeg klemte telefonrøret til øret og nynnet med, mens jeg ba en stille bønn om at de foran meg i køen måtte bruke lang tid, slik at jeg fikk høre sangen ferdig. Det fikk jeg ikke.

Fra nesten å ha vært registrert som autorisert ventemusikkmotstander, vurderer jeg nå å starte ventemusikkens venner. Vi skal brenne cd-er med de låtene vi selv liker, og sende dem rundt til sentralbord med lange køer, ikke minst til skatteetaten. Jeg ser ikke bort fra at foreningen for ventemsikkens motstandere vil vokse dramatisk i takt med antallet plater jeg sender ut, men selv går jeg i det minste lyse tider i møte.

Trøsteshopping

Noen har tidligere påstått at det ikke finnes lykke i penger. Jeg er sterkt uenig. I dag har jeg nemlig prøvd å komme meg over sjokket om Brønnøysund, og det ble dyrt.

De siste to ukene i Bodø har jeg hatt trøbbel med bankkortet mitt, det har av uforklarlige årsaker ikke villet bli belastet. Men med det samme vi kom oss sørover i landet, kortet mitt og jeg, gikk det så det suste. For å oppsummere enkelt har et lite berg av nye klær og stæsj bygget seg opp på gulvet mitt i løpet av dagen, og det er med et tilfreds smil om munnen jeg kikker på nyanskaffelsene. Det er klart man trenger en kortermet skjorte i Brønnøysund i januar! Det samme gjelder den søte, lille toppen som vips-vaps-vups var kjøpt og betalt.

Tanken på Brønnøysund, eller snarere vissheten om de 13 deilige ukene jeg skal ha der oppe, gjorde meg voksen på et blunk. Derfor tok jeg mot til meg og leverte en kåpe til rens i dag. Den har ligget på vent i to år, og i dag var tiden inne. Jeg fikk litt sånn antikvitetsfølelse da jeg plukket den fram. Den ble kjøpt i 2003, og den lever fortsatt. I fjor hadde den et friår, men på nyåret skal kåpen pryde Helgelandskysten, den skal riktig lyse opp.

Når jeg er skikkelig akutt deppa spiser jeg bamsemums. Jeg er ikke kommet dit riktig enda, men når jeg nærmer meg uke åtte i Brønnøysund, og jeg sitter i Brønnøysund og vet at heltinnen og bandet turnere med Til Elise på de stedene jeg kunne vært i praksis, om jeg bare hadde hatt litt mer flaks…: Da kommer jeg nok til å ryke på en pose eller to. Jeg bare nevner det.

Videre har jeg et nytt problem, i kjølevannet av utplassering og 110,7 mil til Bodø (110,7 mil/15 t 57 min via Gudbrandsdalen, 109,7 mil/16 t 6 min via Østerdalen, hvis noen skulle lure). Jeg har nemlig litt mye dilldall der oppe i nord. Jeg bor liksom ikke på hybel lenger, jeg har på sett og vis utviklet det til et hjem, med digitalt piano og litt sånt. Da vi kjørte opp i fjord var pappas bil vakuumpakket, og med overlast i takboksen, pluss sykkel bakpå. Mye nytt er kommet til, og mer skal det bli når jeg nå tar med trøstekjøpene opp. Hvordan jeg skal få det ned igjen har jeg ingen umiddelbare planer for. Hjelp!

Slik så bilen ut da vi kjørte opp.
(Skoene er ikke mine!)

Noen av pappeskene. Nå er det
definitivt snakk om flere.

Brønnøysund... Herregud!!!

I dag har jeg vært skikkelig sint, lei meg, sur, arg og litt morsk. For å si det kort og greit så er det ikke ofte, men i dag tenkte jeg: Faen. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å blottlegge alt av følelser på verdsveven, det var ikke derfor jeg opprettet bloggen, men det er klart at med dagens kunngjøringer synes jeg at jeg har lov å sutre litt.

Jeg skal gjøre en lang historie kort. Vi journalistspirene i Bodø skal ut i praksis etter jul. Vi er spredd utover Nord-Norge, samt et par lenger sør i landet (hvilket vi forøvrig synes er temmelig urettferdig). Jeg håpte i det lengste å havne en litt sivilisert plass, Tromsø eller Trondheim for eksempel, men i dag kom verden og slo meg i hodet med balltre. Hipp hurra, jeg er den heldige vinner av 13 uker i Brønnøysund! Mutters putters alene (i alle fall nesten), fra jul til påske. Du kan tro jeg gleder meg.

Jeg ser for meg at jeg vil få tre deilige måneder hvor jeg virkelig vil få ro i sjelen, samt opparbeide en temmelig høy mobilregning. Samtidig har jeg store planer om å tvinge folk på besøk, og han godeste kjæresten min planlegger jeg å tvangsflytte fra musikkhøgskolen i Oslo opp til kulturskolen i Brønnøysund (hvis den finnes). Jeg er allerede i gang med å finne flybilletter både hjem og til Trondheim, hvor de to beste venninnene mine fra Bodø har fått praksisplasser, typisk nok. Jeg har ikke tenkt å sitte i Brønnøysund én eneste helg alene. Ikke snakk om.

Fritiden, den tiden jeg ikke holder folk som gisler eller inntar andres hybler, skal jeg bruke på å spille ukulele. Jeg skal bli Norges første profesjonelle kvinnelige ukulesse, ukulelelesse, ukuløs eller hva det nå enn måtte hete. Jeg vet at min største heltinne har sagt noe liknende, men hun vil neppe ha like god tid som meg til å dyrke hobbyen med krefter, mot og kjærlighet. Tid tror jeg nemlig at jeg skal få nok av.

Jeg vet ikke hvem som har bestemt at jeg skal til Helgelandskysten, den må ha vært en ondskapsfull liten rakker i lærergangen på journalistutdanningen. Selv sier de at de har plassert oss ut fra kunnskapene de har om oss, men det er nok fint lite, ettersom flertallet av dem ikke engang vet hva jeg heter…

”Torghatten!” forsøkte en av de to kommende trønderne seg med i dag. Hun skal ha ti poeng for at hun virkelig prøvde, men å foreslå turmuligheter syntes jeg nok var litt i overkant. Men hva skal man si, da? Hva vet folk om Brønnøysund? Den eneste kjennskapen vi som ikke er derfra har til stedet er avkjøringen av E6. Sånn sett ser jeg poenget med at ”Gud, så spennende!”, det er bare det at jeg tror jeg kjenner både meg selv og Nordland godt nok til å mene at noen måneder i Adressa eller Nordlys hadde vært vel så givende som Brønnøysund Avis (kreativt navn, forresten).

Jeg er sinna fortsatt, og jeg synes egentlig det er litt urettferdig. Eller, ikke bare litt. Veldig. Ja, jeg furter. Det eneste som nok vil komme ut av Brønnøysund er en solid serie innlegg på bloggen. Jeg tror jeg skal rekke med dét også, i tillegg til ukulelen liksom.

Min lille dverg

Det bor en liten dverg under sengen min. Eller i klesskapet. Han er veldig liten, for jeg har aldri sett ham. Likevel vet jeg at han er der.

Den lille dvergen legger ifra seg spor. Om natten når jeg sover, og om dagen, når jeg av og til er på skolen, spretter han fram, gnir seg i hendene og setter i gang å rote. Han legger bøkene mine på gulvet og drar klærne ut av klesskapet. Han er helt ram på å dele sokkepar og spre dem rundt i hjørnene av rommet, og heller ikke pennene mine lar han være i fred. Når jeg våkner om morgenen ser jeg resultatene etter hans nattlige arbeid. Klærne jeg hadde på meg dagen før har han av besynderlige årsaker flyttet fra skittentøyskurven på badet og inn på gulvet på rommet, sammen med mobilen.

Den lille dvergen under sengen, eller om det er på øverste hylle i klesskapet han bor, har ikke sans for systemer. Han er en liten rotekopp. Noen ganger legger han ut feller for meg også, sånn at det skal se ut som det er JEG som roter. Da fjerner han støttene under hyllene i klesskapet mitt, sånn flere hyller plutselig kollapser. Det er ikke akkurat så veldig morsomt, men den lille dvergen gnir seg nok i hendene, lykkelig over at han fikk det som han ville.

I baklommen har den lille dvergen hybelkaniner. Han legger dem rundt sengen og under hyllene, akkurat på de stedene det er vanskeligst å komme til med langkosten. Det synes jeg er litt dumt, for jeg synes faktisk ikke det er så morsomt å vaske. Det tror jeg den lille dvergen vet, for han spionerer nemlig på meg av og til. Han ser meg når jeg står der med langkosten i hånden, illrød og med kroppstemperatur høyere enn tempen på grønnsåpevannet. Da koser han seg.

Jeg vil ikke ha den dumme dvergen som romkamerat lenger. Jeg ønsker meg en liten alv isteden. Hun skal være akkurat passe tykk, ha rosa kjole, rødt krøllete hår og blomsterkrans. Så skal hun fly rundt på lette små vinger og plukke edderkopper ned fra taket mitt. Det hadde vært noe!

Slott?

Det er stille dager her i nord. Egentlig synes jeg det er litt ergerlig å ha flyttet helt til Bodø for å sitte og kjede meg, og i slike stunder er det godt man har en blogg å pusle med. Det er ordforvirring, slurv og kongen som står på menyen i kveld.

Første punkt på listen er slottsbalkongen, som streng tatt ikke er noen balkong, men en altan. ”En altan er understøttet av søyler, buegang eller annet underbygg”. (Nå siterer jeg rett fra Wikipedia, dere får bære over med meg) Balkonger sitter som en kloss utenpå. Jeg skal ikke skryte på meg å ha tatt dette ut fra eget hode, i så fall er vi veldig mange hoder som har tenkt den samme tanken, og dét er hva jeg kaller sløsing med energi. (Litt på samme måte som at disse stakkarene som har hørelære på musikkhøgskolen må skrive ned en melodien av Händel - Det har jo Händel selv allerede gjort!) MEN jeg skal ta det litt videre, det jeg lurer på er når det gikk feil? Var det meningen at det skulle bli en balkong, og at det på plantegningene er en balkong, men så viste det seg at den ble for tung på 17. mai, da hele kongefamilien skred ut på den, slik at ingeniøren måtte fremme forslag om søyler? Eventuelt at kongen måtte slanke seg, eller at droningen måtte legge igjen hatten inne. Det syntes nok den kongelige hoffarkitekten ble i frekkeste laget å bringe videre til hans majones, og han så løsningen i en buegang. Kongen selv fikk ikke helt med seg forandringen, og kalte det en balkong, og på den tiden stod monarkiet så sterkt, og kongen var så populær, at ingen torde å si imot hans befalinger om ordbruk. Og slik har det seg at ingen den dag i dag vet forskjellen på altan, veranda, terrasse og balkong.

Dette er naturligvis bare en teori, men uten teorier hadde vi ikke kommet langt her i verden. Noen andre kan ta seg av forskningen, det ligger ikke i min natur.

Neste punkt på listen er lille Kjell som vinner premie på basar. Premie på basar? Siden når da? Ble han premiert fordi han var den flinkeste loddkjøperen? Mor og jeg krever fysisk aktivitet før folk kan påberope seg å ha fått premie, eventuelt at vi også kan vinne skirennet, og få toppgevinst i det vi krysser målstreken. Det kommer neppe til å skje.

Rent språkmessig vil jeg også gjerne rydde opp i Sjalu vs. Misunnelig. Det kan hende det bare er jeg som er forvirret, men jeg mener at det er en viss forskjell her. Jeg hører om ganske mye misunnelse der ute, og det synes jeg er litt trist, for tenker du over ordene så må det da være betraktelig mye mindre negativt, la meg ordlegge meg sånn, å være sjalu? Det er klart jeg unner folk både det ene og det andre, selv om jeg er aldri så sjalu! Skjønner?

Litt i samme gate har du spareBØRSENE. Jeg ser for meg en gjeng mørkkledde menn som ligger på lur og skyter penger. Egentlig er det et ganske morsomt bilde.

Jeg må litt tilbake til slottet før jeg takker av: Slott og slott, fru Blom. Jeg har fått med meg at prinsesser ikke har krone på hodet sitt, og at prinser ikke rir rundt på hvit hest hele dagen, men det ser vel strengt tatt mest ut som en boligblokk… Egentlig er det med god grunn at hybelkompanjongen og jeg kaller vår kombinerte stue og gang for ”hall”. Så lenge slottet er slott må alt være lov, mener jeg.

Mental alder og akterutseilte interesser

Det er med glede jeg registrerer at alderen min er nedadgående. Jeg vet ikke helt hvordan dette kan skje, men jeg kan i alle fall opplyse om at min tidligere alder på ”over 60” i test av mental alder er sunket til 24 år. Jeg er glad.

Grunnen til at jeg fikk behov for å sjekke ståa var et kinobesøk. Som én av i alt seks syntes ikke jeg filmen var noe særlig. Jeg visste egentlig allerede før jeg entret kinosalen at ”Den siste revejakta” kanskje ikke ville treffe blink hos meg, men det er likevel stusslig å vandre ut igjen vel vitende om at du er den eneste som kanskje ikke syntes filmen var det helt store, eller at den var gørrkjedelig, som det heter i klartekst.

Når jeg har en så totalt annerledes oppfatning av ting enn folk rundt meg begynner jeg å lure på hva som er feil oppi topplokket mitt. Av og til føler jeg at jeg kanskje kommer fra en annen planet. Andre ganger kjenner jeg meg gammel, og det er da jeg finner trøst i nettesten.

I gamle dager, en gang på slutten av 90-tallet, følte jeg og mine 60 år oss ganske akterutseilte. Mens andre snakket om sånne kule artister som jeg den dag i dag ikke er i stand til å uttale navnet på, enda mindre skrive, lyttet jeg på P1. I smug. Vi beveget oss videre inn i det 21. århundre. Plutselig en dag torde jeg komme ut av det lille skapet mitt, der jeg hadde fylt opp hyllene med musikaler, julekort, strikketøy og samlepermer med Dollie de Luxe.

Jeg har ikke lenger problemer med å si at jeg er stor fan av ABBA, The Beatles, Gilbert O’Sullivan og Kate Bush. Det koster meg ikke stort lenger å si at jeg faktisk tror den beste musikken allerede er laget. (Akkurat dette prøvde jeg å si en gang for noen år siden, men da var jeg nær ved å bli drept med en sløv kniv på heimkunnskapen) Jeg liker romantiske komedier, og hvis det skulle ligge et kjerringukeblad på bordet, så leser jeg det lett.

Jeg innser at det i det store og hele handler om interesser. Interesser og en slags form for forberedelse. Jeg er allerede ganske godt forberedt til pensjonisttilværelsen. Da skal jeg trippe rundt i rosa tøfler, høre på P1, legge puzzlespill, spille norske folketoner på pianoet og stelle med katten. Jeg skal strikke klær til barnebarna og sy nye gardiner når jeg finner et stoff jeg liker. Når jeg ikke har noe annet fore skal jeg lage fotoalbum, eller kanskje brodere litt. Det kommer til å gå helt strålende.

Fra 60 + til 24? Jeg lurer på om jeg jukset litt.

En rar mann

- Det kan vel hende folk i avisa har lyst på et litt spesielt bilde?

Det vi egentlig pratet om var at nyheter fort blir gamle. Jeg prøvde å forklare den voksne mannen i andre enden at HA er lite attraktiv etter flere dager, men at jeg gjerne svipper innom en og annen nettavis i løpet av dagen. Så kom det nokså brått på meg at ”det kan vel hende folk i avisa har lyst på et litt spesielt bilde”. Det hadde overhode ingen sammenheng med forrige setning, og han fulgte heller ikke opp med noen forklaring. Jeg ble litt lettere satt ut.

Jeg aner ikke hvor han fikk det fra. Det visste han ikke selv heller, han var knapt nok klar over hva han hadde sagt. Jeg prøvde å følge opp meg ”noen ganger går sola ned bak to høye fjell”, men han skjønte meg ikke. Han husket faktisk ikke helt hva han hadde sagt selv engang, hjernen hadde rett og slett kortsluttet.

Det er en litt trist å oppleve at den i andre enden av telefonen sovner. Du føler deg mindre interessant, kan jeg vel si, litt lite spennende. Jeg har opplevd at denne herren har sovnet tidligere også, den gangen midt i en samtale om Jeniffer Aniston, hvor følgende setning plutselig kom ramlende ut av munnen hans: ”Hva slags musikk lager hun?”, tett etterfulgt av ”Oi! Jeg sovnet visst litt!”.

Jeg vet ikke riktig hvordan man skal reagere. Jeg sier rare ting selv også, både teite og totalt meningsløse, men som det likevel stort sett gjemmer seg en tanke bak. Jeg har pratet i søvne, men jeg har aldri sovnet mens jeg har pratet. Jeg har våknet av at jeg har ropt at ”Jeg fant det i en postjournal!”. For ikke mange dager siden spurte en god venninne om ”går det en hund tjue over?” Egentlig mente hun buss. Vi bakker snakkvendt og snakker bakvendt, i det hele tatt er det mye merkelig, men aldri så rart som når en hjerne kapitulerer midt i en setning, men munnen ikke oppfatter hjernens signaler om pause før den har laget ferdig og servert setningen, helt uten hjelp fra de små grå. Det blir ofte feil.

Mannen som sovnet, men som skvatt til liv igjen, og jeg ble enige om å prate mer i morgen. ”Da er jeg mere våken”, kunne han opplyse om. Jeg er fortsatt i tvil om hva han mente.

Host. Host. Host. Host. Host. HOST!

Jeg hoster meg rød i fjeset og småkvalm. Nå hostes det lystig på den andre siden av lecaveggen også. Jeg lurer på hva slags skummelt virus som har angrepet Bodø, for et virus er det sikkert.
- Feber eller influensa gjelder liksom ikke lenger.

Jeg og det vesle lilla åttearmede viruset som bor i halsen min våget oss på skolen i dag. I tillegg til at jeg kan melde om svært varierende temperatur inne i klasserommet, kan jeg nevne at det nok var et par til der som slet med nye venner som hadde bitt seg fast inni kroppene deres. En var likblek, en annen kvalm. Vi var rett og slett en helt fortryllende deilig samling mennesker, og jeg tror de som enda var friske var veldig glade for at vi var til stede og holdt dem med selskap.

Jeg har flyttet en stol inntil sengen nå, og på den oppbevarer jeg alle skattene mine, slik at ingen skal stjele en eneste CuraMed fra meg. Siste nytt i samlingen er hostesaft. Jeg våget meg nemlig en tur på apoteket i dag. Det første jeg i etterkant synes er litt snodig var at jeg syntes det var pinlig ikke å klare å si ”hei”, ”takk” og ”hade” til henne bak disken med høy og klar røst. Hallo, meg selv: Hva trodde jeg egentlig var grunnen til at folk gikk på apoteket? ”Hei, her er jeg, og jeg holder meg sabla frisk, men nå skal jeg kjøpe inn et lite nødlager, sånn at jeg slipper å gå ut døren hvis jeg blir syk”? Jeg er redd det bare er ett menneske i hele Bodø som kunne komme til å stille så forberedt ved forkjølelsens utbrudd, og det tror jeg er meg selv. Jeg har liksom det meste, jeg vandrer rundt som et levende førstehjelpsskrin. Men i dag måtte jeg altså melde pass.

Men fytte rakker’n, noe så vondt som den hostesaften! Ok, jeg sluttet sporenstreks å hoste, men jeg sluttet nesten å puste også. Jeg var faktisk nær ved å falle om der jeg stod og klamret meg til kjøkkenbenken. Dette var etter bare en teskje. I alt skal tre skjeer inn og ned, tre ganger om dagen. Hola! Det burde ha stått en advarsel om smaken, tenkte jeg først. Jeg åpnet pakningsvedlegget, og det første jeg kunne lese var ”Dersom du tar for mye Noskapin:..” De er garantert det siste som kommer til å skje.

Nei, det gjelder nok å ta sine forhåndsregler. Noe sier meg at det er lurt å kle på seg når man går ut, og at det ikke er noe sjakktrekk å stå ute i regnet og bli våt. Det er smart å tørke håret før man løper til bussen, og egentlig er det litt dumt å dele øl med venner som akkurat har overlevd en runde med oppkast. I det hele tatt er studenttilværelsen hard og full av feller.

Jeg trodde jeg hadde blitt voksen. Nå er jeg i tvil. Kanskje jeg dermed kan nøye meg med barnedoseringen av Noskapinen også...

Jeg er syk!

- Og jeg hater det.
Jeg ligger rett ut, har godt og vel bikket 39 grader celsius, og har vondt i både ryggen og hodet. Det sprenger i øynene. Jeg hoster, og har spist halspastiller nok til at min eneste lille allergi har brutt ut. Derfor har jeg vondt i magen også.

Egentlig synes jeg ganske så synd på meg selv, vi gjør ofte det når formen ikke er helt som den skal være. Vi tuller oss inn i skjerf og pledd, og håret er mye mer bustete enn ellers. Får vi ikke nok oppmerksomhet der vi ligger lettere henslengt i senga, flytter vi oss til sofaen, eller går rundt og lager gryntelyder.

Det er innmari ålreit å få litt oppmerksomhet når kroppstemperaturen når nye høyder og tårene spruter. Derfor ringte jeg mamma for å opplyse om formsvikten, i håp om ”stakkars deg” og ”uffamei”. Den store trøsten var at familien der hjemme skulle spise fisk til middag, og at jeg kunne glede meg over å slippe.

Selv om jeg synes synd på meg selv nå, er det ingen som har det verre enn landets menn, vil jeg hevde. Jeg tror det er en grunn til at det ikke (opprinnelig?) er mannen som føder barn. Bare det renner litt snørr legger de seg paddeflate, akker og ojjer seg. Jeg kan ikke vise til én eneste undersøkelse på området, men snakker av egen erfaring.

Har jeg noen konklusjon? Nei, ikke i kveld. Jeg må nok legge meg ned å pleie forkjølelsen min nå. God natt.

Nytt fra natten

Anette, Maja, Ingeborg, Lisa og jeg skal rake en hage, innerst i en blindvei. Vi kjører hver vår bil. Alle har med både rake og plastbøtte. Plutselig er veien sperret med flere hvite plastbånd. Anette løfter dem opp og tar av antennen på den lille blå peugeoten jeg kjører, slik at jeg kan komme under. En dame med rosa forkle kommer ut fra huset til venstre, og gir oss en omgang med teppebankeren for vår ufordragelige oppførsel.

Pianojentene skal feire. Vi bor på hotell i en kjeller på Toten. Ragnhild og Marit ber resepsjonisten pent om å få ha vorspiel på rommet, men det kan vi ikke. Henriette tegner Ole Brumm. Dagen etter skal vi arrangere bryllupsfest på Biri. Pappa er med, og han er bekymret for prisen på cherrytomatene, den hvitløksstekte loffbiten og norvegiaskiven som ligger på de 70 tallerkenene. Så kommer Anette, og hun må sove på det blå rommet.

Vi skal bygge hytte, ved siden av småbruket til farmor og farfar, som ligger ved huskekarusellen på Tusenfryd, ved kaia i Kiel. Pernille, en fjern tremenning, kaster tømmerstokker ned fra en haug. Slekten ligger på bakken og tar imot. Mamma, pappa, Mikkel og jeg skal ta fly til Kypros, fra havnen. Pappa er sint, for han rekker ikke både å lafte hytte og å ta fly samme dag. Vi blir på kaia. Så kommer oldemor med kaffe.

Vi er på klassetur på en farm, som er en blanding av høgskolen og Bodø lufthavn, bare ute. Jeg må på do. Det er lang kø mange steder, men jeg finner en historisk middelalderhandikapdo oppi en skråning. Jeg får nøkkelen hos bilutleien, en gammel rusten jernnøkkel. Jeg låser opp, og prøver å komme inn bak plastforhengene, men jeg får klaustrofobi og går vekk. Da kommer det en sint mann ned fra skogen og kjefter på meg. Lisa og jeg løper bortover en sti, og ned mellom to gjerder. Da kommer det en tre meter høy svart ku løpende mot oss. Lisa dreper den med bare hendene. Så skal vi grille pølser rundt leirbålet, men da går Maja hjem, for hun liker ikke å ha det gøy, sier hun.


Av andre så langt unevnte drømmer fra Øvre Bjørkåsen SFO kan vi nevne Anettes drøm om at vi kokte sengetøy på KPS super 60 fordi vi hadde fått lus, og at dette høyst sannsynlig stammet fra min lillebrors nyopprettede lusefarm. Eller den natten da jeg ble drept med skalpell.