Jeg registrerer at jeg har fått en kommentar til innlegget mitt om min manglende kjemi med potteplanter. Jeg vet at denne kommentaren er fra min mor. Jeg tror hun så med et forundret og litt skremt blikk på avsnittet om den kunstige oasisen. Hun lurte nok på hvor det sviktet, og det med god grunn.
Kjære mamma, jeg legger med paddeflat. Oasis er det grønne i bunnen av oppsatster, det du stikker stilkene ned i. Oasis er kunstig, men forekommer aldri i hard plast. Blomsten jeg skrev om heter orkidé. Men egentlig synes jeg oasis er ganske fint navn, så det er mulig at jeg kommer til å fortsette å kalle orkideen for nettopp dét, sta som jeg er.
Mamma så for seg at jeg ville ringe en blomsterforretning og bestille en oasis til min gamle tante. Jeg tror det kunne blitt en ganske god historie.
Egentlig burde jeg kunne navn på blomster og fugler. Da jeg var liten samlet jeg på klistremerker. Jeg hadde noen kvadratiske merker med bilder av dyr og planter. Farmor skrev navn under samtlige, og jeg pugget. Jeg tror ikke jeg husker ett eneste navn lenger.
Dette med frykten for navn, eller feil navn, er i det hele tatt artig. Jeg minnes rektors opplesing av klasser første skoledag på videregående. Han slet litt med våre nye landsmenn. Enkelte navn ble bare mumling, andre ble godt kamuflert bak små host inn i mikrofonen.
Selv er jeg redd for å si navn på mat feil. Jeg bestiller fortsatt en ganske enkel hamburger på McDonalds. Alt annet blir for skummelt, både å spise og å uttale. En fyr jeg er ganske glad i skulle bestille en Slush, sånn is-greie for dem som måtte lure, til meg i en kiosk en gang. Han forlangte en flæsh, med et stort spørsmålstegn bak. Jeg syntes det var ganske morsomt. Hun bak disken så på ham som om han skulle være verdens dummeste. Selv hadde hun antakeligvis aldri sagt noe feil.
I samme gate er dette med Pommes Fritt. En gang for noen år siden skulle dette uttales uten ”t” til slutt. Det er feil. Jeg lurer på om det er derfor mange har byttet ut ordet med chips. Jeg vurderer å kalle det oasis.
Nei, familien får nok vente seg noen oasiser i tiden framover. Det blir fint til jul og sånt, tenker jeg. Pappa gir mormor sånne høye, flotte, som jeg ikke tør prøve å navngi på nåværende tidspunkt, mens jeg stiller med litt grønn oasis i en plastpose.
lørdag 30. august 2008
Et lite minne
Jeg velger å publisere noen bilder av noen av stakkarene som kapituelerte en gang i juli, som en følge av min uaktsomhet.
Disse gjorde seg godt utenfor inngangspartiet.De var penere i rosa enn de var i brunt.
Denne holdt ut til siste slutt, men tok farvel et pardager før hjelpen kom. Jeg beklager.
Denne kan jeg umulig ha sett siden juni. Stakkars.
Vi hadde en gang et bed med slike. Etter en ukes
tid lå de horisontalt på bakken.
onsdag 27. august 2008
Tidsnød
Det er rart med det, men jeg får alltid like dårlig tid, uansett hvor god tid jeg måtte ha i utgangspunktet. Dette gjelder spesielt om morgenen.
Jeg er ikke den som spretter først opp, det skal sies. Jeg er et B-menneske ut i fingertuppene, og av den oppfatning at morgenfugler er noen ekle dyr. Derfor var det for meg en sann glede å våkne i dag, vel vitende om at jeg dusjet i går kveld. Jeg la meg i den tro at jeg ville få tid til både å fjerne maskarasøl OG å spise frokost fra tallerken i dag. Det gikk kanskje ikke helt etter planen.
Jeg er glad i slumreknappen. En halvtime før bussen skulle gå spratt jeg opp. Litt offensivt da å tenke at du skal rekke å stryke en skjorte og krølle håret, i tillegg til alt det andre spetakkelet. Men jeg prøvde. Det hele resulterte naturligvis i at alt gikk i vasken, og et nokså merkelig antrekk. Jeg så fotball i regnet i går. Det var vått, og min kjære grønne veske ble kliss-klass. Det kom jeg på i dag tidlig. Der sto jeg i mønstrete kjole, med en brun skinnveske som eneste alternativ. Jaja, tenkte jeg, den lyse jakken funker vel… Men tro du meg, den hadde ligget i en sekk på samme grusbane som vesken. Også skoene mine var våte. Dermed måtte jeg sende hun på den andre siden av veggen i retning bussen, mens jeg selv prøvde å finne noe å putte på meg. Det endte med noen altfor hvite sko, samt en rutete genser, og jeg følte meg som et levende fugleskremsel en stund.
Egentlig er jeg ikke så veldig opptatt av klær, men i dag så selv jeg at ting kanskje kunne sett bedre ut. Det eneste som matchet var faktisk vesken og brødskiven med nugatti, som jeg trimmet av gårde med i hånden.
Men jeg rakk bussen, da. Det gjorde han jeg møtte midt på broen over riksvegen også, men han måtte løpe de siste meterne, og satte ny norsk rekord i galoppering ned bratt skråning. Jeg sendte ham et vennlig smil. Kanskje starter vi en forening neste gang vi treffes. Hvis vi har tid.
Jeg er ikke den som spretter først opp, det skal sies. Jeg er et B-menneske ut i fingertuppene, og av den oppfatning at morgenfugler er noen ekle dyr. Derfor var det for meg en sann glede å våkne i dag, vel vitende om at jeg dusjet i går kveld. Jeg la meg i den tro at jeg ville få tid til både å fjerne maskarasøl OG å spise frokost fra tallerken i dag. Det gikk kanskje ikke helt etter planen.
Jeg er glad i slumreknappen. En halvtime før bussen skulle gå spratt jeg opp. Litt offensivt da å tenke at du skal rekke å stryke en skjorte og krølle håret, i tillegg til alt det andre spetakkelet. Men jeg prøvde. Det hele resulterte naturligvis i at alt gikk i vasken, og et nokså merkelig antrekk. Jeg så fotball i regnet i går. Det var vått, og min kjære grønne veske ble kliss-klass. Det kom jeg på i dag tidlig. Der sto jeg i mønstrete kjole, med en brun skinnveske som eneste alternativ. Jaja, tenkte jeg, den lyse jakken funker vel… Men tro du meg, den hadde ligget i en sekk på samme grusbane som vesken. Også skoene mine var våte. Dermed måtte jeg sende hun på den andre siden av veggen i retning bussen, mens jeg selv prøvde å finne noe å putte på meg. Det endte med noen altfor hvite sko, samt en rutete genser, og jeg følte meg som et levende fugleskremsel en stund.
Egentlig er jeg ikke så veldig opptatt av klær, men i dag så selv jeg at ting kanskje kunne sett bedre ut. Det eneste som matchet var faktisk vesken og brødskiven med nugatti, som jeg trimmet av gårde med i hånden.
Men jeg rakk bussen, da. Det gjorde han jeg møtte midt på broen over riksvegen også, men han måtte løpe de siste meterne, og satte ny norsk rekord i galoppering ned bratt skråning. Jeg sendte ham et vennlig smil. Kanskje starter vi en forening neste gang vi treffes. Hvis vi har tid.
tirsdag 26. august 2008
Ikke spør meg om blomstervanning
Jeg skal kaste et blikk tilbake på sommeren i kveld. Jeg har ikke orket å snakke om dette tidligere, men i sommer levde min mors potteplanter under uverdige forhold. Jeg innrømer å ha oppført meg uaktsomt, med blomsterdrap som følge. Dette er selvfølgelig helt forkastelig, og jeg beklager på det sterkeste mine handlinger, eller rettere sagt fraværet av sådan.
Saken var den at jeg skulle styre huset i fire uker, og for de små grønne sakene i vinduskarmene ble dette litt lenge, spesielt ettersom det var over 30 grader i skyggen store deler av den tiden blomstene og jeg hadde for oss selv. Sannsynligvis stod de i solsteken og skrek etter vann, samtidig som jeg selv plasket rundt i Mjøsa. Det stikker litt i meg når jeg tenker på dette.
Vi har ganske mange planter hjemme. De er liksom over alt, inne og ute, høyt og lavt. Det tok noen dager før det slo meg at jeg burde vanne. Videre utover ”ferien” vannet jeg stadig. Jeg løp ut i hagen med den nye prikkete vannkannen min, og med prikkete hårbånd, stadig vekk. Jeg syntes ikke jeg gjorde stort annet enn nettopp å vanne. Etter blomstene å dømme kunne jeg med fordel ha vannet mer.
I fjor sommer hadde jeg det nesten-daglige tilsynet med naboens hage et par uker. Jeg ble ikke spurt igjen i år. Jeg lurer ikke egentlig på hvorfor. I år spurte mormor meg etter et par uker om hun skulle hjelpe til med vanningen hjemme hos meg. Da var det allerede for sent. Jeg kan trå til meg ganske mye annet, unger og sånt, jeg husker til og med å gi dem mat. Men når vi kommer til ting med røtter i jorden, nei, det må da finnes grenser for hva man skal være kompetent til.
Etter tre uker var det visne blader i hver potteskjuler. Så, hva gjorde jeg? Jeg kunne ikke la mamma komme hjem til et hus fullt av visne blomster. Jeg brettet opp ermene og begynte å fotografere alle de døde plantene, for så å dra på gartneri for å kjøpe tilsvarende. En smart tanke. Problemet var bare at det ikke lenger gikk an å se hva slags blomster det en gang hadde vært, samtlige tolv planter jeg skulle skifte ut, den brøkdelen som hadde fått hardest medfart, var så tørre og brune at de var helt ugjenkjennelige. Likevel plukket jeg planter og stilte i kassen med tolv nye. Ekspeditøren så rart på meg. Han visste at jeg enten hadde kjøpt nytt hus, eller hadde begått en massakre. Jeg tror jeg rødmet tilstrekkelig til at han skjønte jeg var en morder.
Det som gjorde meg litt lykkelig var to planter inne på kontoret som hadde holdt seg både frodige og grønne. Jeg hadde senket markisene og virkelig stelt pent med disse to prakteksemplarene, i alle fall de siste dagene. Hardhauser, kalte jeg dem, en eføy og en oasis. Vi fikk en riktig god tone. Det virket som om de skjønte meg, at de kjempet for livet og visste at hjelpen ville komme til slutt. Derfor ga jeg det jeg trodde var en eføy et vennskaplig klapp på skulderbladet, og det var da jeg merket at potten ikke lenger nådde bunnen i potteskjuleren. Også hos Oasisen var det basseng. Ja, ikke sant, de var laget av helt ekte plast. Jeg var ikke langt fra å begynne å grine.
Jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke jeg skal ha så mange blomster den første tiden. Ikke engang buketter i vase funker. Det er i det hele tatt litt skummelt å komme i den alderen hvor du setter ting i vase, men til 17. mai var vi nødt. Den buketten ble stående til godt uti juni, og da var stilkene mugne. Det visste jeg faktisk ikke at gikk an.
Saken var den at jeg skulle styre huset i fire uker, og for de små grønne sakene i vinduskarmene ble dette litt lenge, spesielt ettersom det var over 30 grader i skyggen store deler av den tiden blomstene og jeg hadde for oss selv. Sannsynligvis stod de i solsteken og skrek etter vann, samtidig som jeg selv plasket rundt i Mjøsa. Det stikker litt i meg når jeg tenker på dette.
Vi har ganske mange planter hjemme. De er liksom over alt, inne og ute, høyt og lavt. Det tok noen dager før det slo meg at jeg burde vanne. Videre utover ”ferien” vannet jeg stadig. Jeg løp ut i hagen med den nye prikkete vannkannen min, og med prikkete hårbånd, stadig vekk. Jeg syntes ikke jeg gjorde stort annet enn nettopp å vanne. Etter blomstene å dømme kunne jeg med fordel ha vannet mer.
I fjor sommer hadde jeg det nesten-daglige tilsynet med naboens hage et par uker. Jeg ble ikke spurt igjen i år. Jeg lurer ikke egentlig på hvorfor. I år spurte mormor meg etter et par uker om hun skulle hjelpe til med vanningen hjemme hos meg. Da var det allerede for sent. Jeg kan trå til meg ganske mye annet, unger og sånt, jeg husker til og med å gi dem mat. Men når vi kommer til ting med røtter i jorden, nei, det må da finnes grenser for hva man skal være kompetent til.
Etter tre uker var det visne blader i hver potteskjuler. Så, hva gjorde jeg? Jeg kunne ikke la mamma komme hjem til et hus fullt av visne blomster. Jeg brettet opp ermene og begynte å fotografere alle de døde plantene, for så å dra på gartneri for å kjøpe tilsvarende. En smart tanke. Problemet var bare at det ikke lenger gikk an å se hva slags blomster det en gang hadde vært, samtlige tolv planter jeg skulle skifte ut, den brøkdelen som hadde fått hardest medfart, var så tørre og brune at de var helt ugjenkjennelige. Likevel plukket jeg planter og stilte i kassen med tolv nye. Ekspeditøren så rart på meg. Han visste at jeg enten hadde kjøpt nytt hus, eller hadde begått en massakre. Jeg tror jeg rødmet tilstrekkelig til at han skjønte jeg var en morder.
Det som gjorde meg litt lykkelig var to planter inne på kontoret som hadde holdt seg både frodige og grønne. Jeg hadde senket markisene og virkelig stelt pent med disse to prakteksemplarene, i alle fall de siste dagene. Hardhauser, kalte jeg dem, en eføy og en oasis. Vi fikk en riktig god tone. Det virket som om de skjønte meg, at de kjempet for livet og visste at hjelpen ville komme til slutt. Derfor ga jeg det jeg trodde var en eføy et vennskaplig klapp på skulderbladet, og det var da jeg merket at potten ikke lenger nådde bunnen i potteskjuleren. Også hos Oasisen var det basseng. Ja, ikke sant, de var laget av helt ekte plast. Jeg var ikke langt fra å begynne å grine.
Jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke jeg skal ha så mange blomster den første tiden. Ikke engang buketter i vase funker. Det er i det hele tatt litt skummelt å komme i den alderen hvor du setter ting i vase, men til 17. mai var vi nødt. Den buketten ble stående til godt uti juni, og da var stilkene mugne. Det visste jeg faktisk ikke at gikk an.
La meg herdes!
Det har av tidligere innlegg framgått ganske klart at jeg har en stor forkjærlighet for sjokolade. Derfor banker hjertet mitt litt ekstra fort når Fedon påstår at brunost er like (u)sunt som melkesjokolade, og at brunost og sjokolade stiller likt rent ernæringsmessig sett. Brunost er lov. Dette velger jeg å vri dit hen at også sjokolade er lov. Tusen takk, Fedon! Brunosten er og blir en viktig del av det norske kostholdet, men nå lurer jeg jammen på om jeg ikke skal prioritere sjokolade isteden.
Teorien min om at det gjelder å herde seg selv, mener jeg standhaftig at holder vann. Jeg var hos tannlegen for kort tid siden. Det i seg selv var i grunnen en såpass merkelig opplevelse at det er egentlig er verdt et eget avsnitt, men poenget mitt, sånn kort fortalt, er at tannlegen sa til meg at dersom alle hadde hatt like fine tenner som meg, så ville hun vært arbeidsledig. Hun spurte meg ikke, men kunne isteden fortelle meg at jeg aldri spiser sjokolade eller drikker brus, maksimalt én gang i uken, og at jeg burde holde kurs for barn om hvor viktig dette er. Jeg nikket flirende med der jeg lå. Sannheten er en ganske annen, HALLO: Jeg er oppvokst med brus til middag! Hver dag! Og dette er sant.
Jeg tror målet er å få i seg nok søtt med faste mellomrom. Da herdes tennene, og resten av kroppen, og den slipper å få disse ukentlige sukkerkickene som gjør barn hypre og gir far tannverk. Det er liksom litt sånn at tygger du nok karameller vil du aldri miste noen plombe som resultat av det. Det går seg på sett og vis til.
Jeg la fram denne teorien om herding for et menneske jeg kjenner ganske godt for kort tid siden. Vedkommendes reaksjon var følgende: Gjelder det røyking også?
Jeg ble litt svar skyldig, jeg skal ærlig innrømme dét, men etter en tur opp i topplokket fant jeg et eksempel fra familien. En såkalt eldre herre har røkt som en skorstein i lang, lang tid. Jeg mener hardnakket at det vil være mer skadelig for ham nå å måtte stumpe røyken enn å fortsette. Han er vant til det.
For å dra dette litt langt slår det meg av og til at Fedon og andre nok må ha glemt at alle skal dø en eller annen gang. Politikerne våre ville få et kjempeproblem dersom alle spiste sunt, holdt seg i form og feiret 150-årsdag med høye glass og høye hæler. Det er klart at dersom folk dør i 40-årene som resultat av røyk eller skralt kosthold er jeg naturligvis enig i at det er fryktelig trist, men samtidig tror jeg neppe noen kommer til å dø av brunost med det første. Ikke egentlig av for høyt inntak av norsk melkesjokolade heller. Tror jeg, da.
Teorien min om at det gjelder å herde seg selv, mener jeg standhaftig at holder vann. Jeg var hos tannlegen for kort tid siden. Det i seg selv var i grunnen en såpass merkelig opplevelse at det er egentlig er verdt et eget avsnitt, men poenget mitt, sånn kort fortalt, er at tannlegen sa til meg at dersom alle hadde hatt like fine tenner som meg, så ville hun vært arbeidsledig. Hun spurte meg ikke, men kunne isteden fortelle meg at jeg aldri spiser sjokolade eller drikker brus, maksimalt én gang i uken, og at jeg burde holde kurs for barn om hvor viktig dette er. Jeg nikket flirende med der jeg lå. Sannheten er en ganske annen, HALLO: Jeg er oppvokst med brus til middag! Hver dag! Og dette er sant.
Jeg tror målet er å få i seg nok søtt med faste mellomrom. Da herdes tennene, og resten av kroppen, og den slipper å få disse ukentlige sukkerkickene som gjør barn hypre og gir far tannverk. Det er liksom litt sånn at tygger du nok karameller vil du aldri miste noen plombe som resultat av det. Det går seg på sett og vis til.
Jeg la fram denne teorien om herding for et menneske jeg kjenner ganske godt for kort tid siden. Vedkommendes reaksjon var følgende: Gjelder det røyking også?
Jeg ble litt svar skyldig, jeg skal ærlig innrømme dét, men etter en tur opp i topplokket fant jeg et eksempel fra familien. En såkalt eldre herre har røkt som en skorstein i lang, lang tid. Jeg mener hardnakket at det vil være mer skadelig for ham nå å måtte stumpe røyken enn å fortsette. Han er vant til det.
For å dra dette litt langt slår det meg av og til at Fedon og andre nok må ha glemt at alle skal dø en eller annen gang. Politikerne våre ville få et kjempeproblem dersom alle spiste sunt, holdt seg i form og feiret 150-årsdag med høye glass og høye hæler. Det er klart at dersom folk dør i 40-årene som resultat av røyk eller skralt kosthold er jeg naturligvis enig i at det er fryktelig trist, men samtidig tror jeg neppe noen kommer til å dø av brunost med det første. Ikke egentlig av for høyt inntak av norsk melkesjokolade heller. Tror jeg, da.
søndag 24. august 2008
Vil ikke sove!
Det vil si, jeg vil egentlig stort sett aldri legge meg. Av og til tenker jeg at jeg ville passe ypperlig som båtvakt eller natteravn, jeg fungerer ofte best om natten. Sånn er det nå igjen, jeg vil ikke sove. Det er liksom så fryktelig kjedelig! Det store spørsmålet er hva man skal gjøre en natt i Bodø når alle andre sover og det er helt stille rundt en stakkar. Jeg har allerede vært innom de faste postene som skriving, spilling, og kombinasjonen av dem, spist litt mat og lekt litt på pc-en, men jeg hva så? Aner ikke. Symaskinen står i en krok på gulvet. Jeg har egentlig litt lyst til å sy noe, nye gardiner eller kanskje en kjole, men det er vel et litt dårlig tidspunkt.
Det jeg egentlig tenkte jeg skulle vie noen ord i natt er OL. Jeg registrerer at det har vært en god dag for fedrelandet, og selv om jeg ikke skal påberope meg å være særlig interessert, synes selv jeg det er trivelig med edle metaller. Dessuten er Norsk damehåndball artig. Av og til tenker jeg at det egentlig hadde vært ganske moro å være på håndballandslaget. Vel, jeg innser at sjansene er små, og at det ville fått fatale konsekvenser for nasjonen, da lærkule og meg er en elendig kombinasjon, men det ser likevel ut til at de har det gøy.
Så over til det som ikke ser like artig ut, og som jeg til dags dato ikke har skjønt meg på: Kappgang og spydkasting. Det med ”…ikke skjønt meg på…” gjelder et par andre grener også, men dette er kanskje de to mest tragiske. OK. Jeg ser den med at det er fryktelig mye teknikk inne i bildet. Men hva så? Hvor ofte trenger du en teknisk god kar, eller dame, til å kaste et spyd langt? For meg virker dette ganske meningsløst. Kappgang derimot ser jeg nytten av. Jeg har en bror som ikke tåler å bli gått forbi på fortauet. Selv langer han ut og peiser forbi alle. Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor det ble en idrettsgren, hvem som først bestemte seg for aktivt å drive med kappgang. Rart. Jeg lurer på morens reaksjoner den dagen lille Snorre (8 år) kom hjem og fortalte ”mamma, mamma! Jeg skal begynne med kappgang!”
Jeg er ikke selv akkurat noe idrettsmenneske, som kjent. Gym var det verste jeg visste. På videregående hadde vi styrketester. Nedtrekke, armhevinger, 3.000-meter og diverse annet ble gjennomført med vekslende stil. Vi fikk karakterer ut fra hva vi mestret, bare ved oppmøte var du sikret en toer. Jeg fikk faktisk bare toere, bortsett fra i spensthopp. Der hoppet jeg meg jammen til en femmer. Men jeg tror det blir lenge til jeg får se noen hoppe oppover en vegg, med kritt på fingertuppene for å sette merke, i et internasjonalt mesterskap.
Nei, det får nå bare kjøre på med konkurranser der borte i Kina, og gymlærer Andersen skal få teste styrken til akkurat så mange han gidder på Katta. Selv tror jeg at jeg melder pass, men tar et solid hopp opp i sengen. For nå skal jeg sove, helt uten bekymring for spydkastere og stilkarakterer.
- Det er mye rart.
Det jeg egentlig tenkte jeg skulle vie noen ord i natt er OL. Jeg registrerer at det har vært en god dag for fedrelandet, og selv om jeg ikke skal påberope meg å være særlig interessert, synes selv jeg det er trivelig med edle metaller. Dessuten er Norsk damehåndball artig. Av og til tenker jeg at det egentlig hadde vært ganske moro å være på håndballandslaget. Vel, jeg innser at sjansene er små, og at det ville fått fatale konsekvenser for nasjonen, da lærkule og meg er en elendig kombinasjon, men det ser likevel ut til at de har det gøy.
Så over til det som ikke ser like artig ut, og som jeg til dags dato ikke har skjønt meg på: Kappgang og spydkasting. Det med ”…ikke skjønt meg på…” gjelder et par andre grener også, men dette er kanskje de to mest tragiske. OK. Jeg ser den med at det er fryktelig mye teknikk inne i bildet. Men hva så? Hvor ofte trenger du en teknisk god kar, eller dame, til å kaste et spyd langt? For meg virker dette ganske meningsløst. Kappgang derimot ser jeg nytten av. Jeg har en bror som ikke tåler å bli gått forbi på fortauet. Selv langer han ut og peiser forbi alle. Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor det ble en idrettsgren, hvem som først bestemte seg for aktivt å drive med kappgang. Rart. Jeg lurer på morens reaksjoner den dagen lille Snorre (8 år) kom hjem og fortalte ”mamma, mamma! Jeg skal begynne med kappgang!”
Jeg er ikke selv akkurat noe idrettsmenneske, som kjent. Gym var det verste jeg visste. På videregående hadde vi styrketester. Nedtrekke, armhevinger, 3.000-meter og diverse annet ble gjennomført med vekslende stil. Vi fikk karakterer ut fra hva vi mestret, bare ved oppmøte var du sikret en toer. Jeg fikk faktisk bare toere, bortsett fra i spensthopp. Der hoppet jeg meg jammen til en femmer. Men jeg tror det blir lenge til jeg får se noen hoppe oppover en vegg, med kritt på fingertuppene for å sette merke, i et internasjonalt mesterskap.
Nei, det får nå bare kjøre på med konkurranser der borte i Kina, og gymlærer Andersen skal få teste styrken til akkurat så mange han gidder på Katta. Selv tror jeg at jeg melder pass, men tar et solid hopp opp i sengen. For nå skal jeg sove, helt uten bekymring for spydkastere og stilkarakterer.
- Det er mye rart.
torsdag 21. august 2008
Sjokoladepapir til besvær
Det forundrer meg at folk kaster fra seg sjokoladepapir på bakken. Disse folka ofrer ikke forurensningsproblematikken en tanke, vil jeg hevde. Nå tenker jeg ikke først og fremst på forurensningen av den stakkars kloden vi bor på, jeg tenker egentlig mest på forurensning av menneskekroppen.
Jeg er en av mange som er ganske glad i sjokolade. I løpet av et par hundre meter til fots i dag kunne jeg observere papiret etter både New Energi, Japp og Gullbrød, med spor av Daim. Jeg er ganske enkel å lede inn i fristelsen, og uansett hva hybelsamboeren sier ikke like enkel å frelse fra det onde, så jeg gikk på smellen og kjøpte sjokolade.
Jeg lurer på hvem som driver denne aksjonen, det må være en PR-fyr fra Nidar eller Freia tror jeg. I passelig avstand sprer han rundt sjokoladepapir, lett synlig i veikanten. Jeg ser et papir, tenker på sjokolad, og når jeg endelig har fått tanken ut av systemet ligger det jammen et nytt glinsende papir foran meg. (Forøvrig nok et godt påskudd for å ta bussen.)
Jeg skal innrømme at jeg nok har et litt spesielt varmt forhold til sjokolade. Da jeg ikke drikker melk prøvde jeg en stund å overbevise om at et par plater melkesjokolade lett tilsvarte to glass melk. Til dags dato har jeg alltid en 200 grams herlighet fra Freia liggende i en hemmelig skuff.
Jeg spiser etter at hybelsamboeren har lagt seg. I smug.
Jeg er en av mange som er ganske glad i sjokolade. I løpet av et par hundre meter til fots i dag kunne jeg observere papiret etter både New Energi, Japp og Gullbrød, med spor av Daim. Jeg er ganske enkel å lede inn i fristelsen, og uansett hva hybelsamboeren sier ikke like enkel å frelse fra det onde, så jeg gikk på smellen og kjøpte sjokolade.
Jeg lurer på hvem som driver denne aksjonen, det må være en PR-fyr fra Nidar eller Freia tror jeg. I passelig avstand sprer han rundt sjokoladepapir, lett synlig i veikanten. Jeg ser et papir, tenker på sjokolad, og når jeg endelig har fått tanken ut av systemet ligger det jammen et nytt glinsende papir foran meg. (Forøvrig nok et godt påskudd for å ta bussen.)
Jeg skal innrømme at jeg nok har et litt spesielt varmt forhold til sjokolade. Da jeg ikke drikker melk prøvde jeg en stund å overbevise om at et par plater melkesjokolade lett tilsvarte to glass melk. Til dags dato har jeg alltid en 200 grams herlighet fra Freia liggende i en hemmelig skuff.
Jeg spiser etter at hybelsamboeren har lagt seg. I smug.
onsdag 20. august 2008
Ikke meg.
Sju personer satt rundt bordet. Jeg var en av dem. På den ene enden satt nyhetsredagktøren, med et lurt smil om munnen. Foran han lå et A4 ark med et digert bilde av en snegl. Æsj, tenkte jeg. Ikke noe mer, bare æsj.
Morgenmøtet var i gang. De fleste hadde en plan for dagen. Gode saker ble lagt fram i tur og orden.
Plutselig gikk det opp et lys for meg. Det kunne neppe være uten grunn at det grusomme dyret lå avfotografert på bordet mellom oss. Jeg skjønte tegningen. Den som ikke klarte å klekke ut en plan ble offer for iberia og andre grusomheter. Jeg kaldsvettet. Hjernen min jobbet på høygir.
Det var min tur. ”Larver”, prøvde jeg meg med. ”Det er mange av dem i søpllekasser nå for tiden”. Jeg så for meg at jeg kunne lure med meg en fotograf ut på tur, og at han kunne stikke hodet ned i matavfallet mens jeg stod på god avstand og intervjueet. Ideen var fin, det var bare det at sneglesaken var bedre. En kar hadde til og med snegl på norgesglass, og han ventet på oss. Det vil si, han ventet på meg.
Jeg la i vei med en klump i halsen. Jeg hadde startet dagen med en nokså påtrengende kvalme. Den ble ikke det spøtt bedre av tanken på hva jeg skulle få oppleve. Jeg skulle få stifte bekjentskap med herr snegl. Jeg satt i bilen og gledet meg.
Det er ikke egentlig sneglen jeg vil til livs, eller, jeg vil vel for så vidt det også, men det er mer dette med følelsen av ”Ikke meg!” Jeg tror alle har vært der en eller annen gang. Allerede på barneskolen, når vi ble store nok til å skjønne at lekser var helt unødvendig (?) kom følelsen av ”ikke spør meg” krypende. Den vedvarte ganske mange år. Nå er det i møter jeg omtrent kryper under bordplaten, eller ser demonstrativt en annen vei i håp om at jeg skal bli usynlig. Det funker urimelig dårlig.
Morgenmøtet var i gang. De fleste hadde en plan for dagen. Gode saker ble lagt fram i tur og orden.
Plutselig gikk det opp et lys for meg. Det kunne neppe være uten grunn at det grusomme dyret lå avfotografert på bordet mellom oss. Jeg skjønte tegningen. Den som ikke klarte å klekke ut en plan ble offer for iberia og andre grusomheter. Jeg kaldsvettet. Hjernen min jobbet på høygir.
Det var min tur. ”Larver”, prøvde jeg meg med. ”Det er mange av dem i søpllekasser nå for tiden”. Jeg så for meg at jeg kunne lure med meg en fotograf ut på tur, og at han kunne stikke hodet ned i matavfallet mens jeg stod på god avstand og intervjueet. Ideen var fin, det var bare det at sneglesaken var bedre. En kar hadde til og med snegl på norgesglass, og han ventet på oss. Det vil si, han ventet på meg.
Jeg la i vei med en klump i halsen. Jeg hadde startet dagen med en nokså påtrengende kvalme. Den ble ikke det spøtt bedre av tanken på hva jeg skulle få oppleve. Jeg skulle få stifte bekjentskap med herr snegl. Jeg satt i bilen og gledet meg.
Det er ikke egentlig sneglen jeg vil til livs, eller, jeg vil vel for så vidt det også, men det er mer dette med følelsen av ”Ikke meg!” Jeg tror alle har vært der en eller annen gang. Allerede på barneskolen, når vi ble store nok til å skjønne at lekser var helt unødvendig (?) kom følelsen av ”ikke spør meg” krypende. Den vedvarte ganske mange år. Nå er det i møter jeg omtrent kryper under bordplaten, eller ser demonstrativt en annen vei i håp om at jeg skal bli usynlig. Det funker urimelig dårlig.
Noe av det verste er de som spør om vegen. Veg? Retning, mener du? Aner ikke. Har ikke peiling i det hele tatt. Joda, jeg vet hvor jeg bor, men jeg er enda ikke i stand til å sitte på hybelen og peke mot skolen. Eller bunnpris for den saks skyld. Det plager meg ikke i så stor grad heller, bortsett fra når folk spør (eller jeg går meg bort).
Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med dette. Jeg sier ”vi”, for jeg antar at jeg ikke er alene om av og til å krympe meg. Jeg ser at det er flere som helt ufrivillig blir til små tomater av og til, eller viser seg plutselig å være helt uten språk. Jeg har en venninne som er så bekymret for ”ikke meg” at hun har hemmelig telefonnummer, i ren frykt for at noen skal ringe henne.
Hvordan gikk det så med sneglen? Jo da. Først poserte den velvillig for meg, jeg lå på bakken sammen med min nye bestevenn, mens fostermoren sto ved siden at med hendene foran ansiktet og var livredd for at den skulle legge egg. Deretter fikk jeg gleden av å overvære snegledrap. Det 15 centimeter lange udyret ble rullet i salt, og krydret med grillkrydder for syns skyld, før den ble kuttet i to. Jeg har bilder av hele prosessen, dersom noen skulle være interessert. Blæhrk.
Jobb, jobb, jobb: Hurra!
Og så var sommeren over. Jeg har sittet i Bodø et par dager nå. Høstværet er påtrengende, det er nesten så jeg vurderer Bergans. Men bare nesten. I går var jeg ute på tur i en slags skog, iført Anettes turbukser og med en av Anettes mange sekker på ryggen la jeg i vei. Rimelig spesielt at jeg helt frivillig gikk ut mellom trærne, men jeg tok vel ikke akkurat skade av det heller.
En oppsummering av sommeren. Jobb. Jeg presterte å dytte sju arbeidsuker og 12 timer overtid inn på seks uker. En stund følte jeg at jeg bodde i avisen, og det var egentlig ganske ålreit. Kanskje okkuperer jeg og luftmadrassen min et møterom neste sommer, så slipper jeg styret med å dra hjem mellom slagene. Da blir det nudler med varmtvann fra te-maskinen både morgen, middag og kveld, og vi kommer til å bli som en stor familie der nede. Det blir så flott atte!
Jeg nevnte nudler. Ja, det er et faktum: Jeg har begynt å spise eksotiske saker. Om det var av ren matmangel eller om jeg bare var utilregnelig et øyeblikk er jeg ikke sikker på, men nå liker jeg det i alle fall. I tillegg kan jeg meddele at jeg spiser pølser, men bare én, og den må være grillet. Ikke stekt. Fysj. Taco har jeg også prøvd meg på, det gikk ned på et vis, og var i grunn ganske mye bedre enn kebab, for det var egentlig bare vondt.
Avisjobbens fem høydepunkter:
- Kjøreturen til Lalumsvangen, én time hver vei.
- Å ligge på bakken og knipse bilder av en iberiaskogsnegle som du egentlig er livredd.
- Ringe dyrebeskyttelsen, presentere seg og spørre om hvor langt en elg kan svømme.
- To saker om en hage som skulle lukes, og en om at den deretter var ferdigluket.
- Å bli krasjet inni bakfra. Ikke direkte morsomt, men storken jeg var ute for å ta bilde av ventet.
Da jeg nærmet meg slutten av sommerjobben hadde jeg en strabasiøs helg. Det ble liksom en slags finale, som egentlig beskriver årets ”ferie” ganske godt: Jeg startet lørdag morgen med å kaste opp, var på jobb fra ni til fire, fikk besøk av min kjære medeksamenskandidat for å forberede eksamen halv fem til elleve på søndag, og startet opp igjen på jobb klokka tolv. Ble i HA til ti om kvelden. Å Gud.
Men jeg har hatt en strålende sommer.
- Jeg savner jobben!
En oppsummering av sommeren. Jobb. Jeg presterte å dytte sju arbeidsuker og 12 timer overtid inn på seks uker. En stund følte jeg at jeg bodde i avisen, og det var egentlig ganske ålreit. Kanskje okkuperer jeg og luftmadrassen min et møterom neste sommer, så slipper jeg styret med å dra hjem mellom slagene. Da blir det nudler med varmtvann fra te-maskinen både morgen, middag og kveld, og vi kommer til å bli som en stor familie der nede. Det blir så flott atte!
Jeg nevnte nudler. Ja, det er et faktum: Jeg har begynt å spise eksotiske saker. Om det var av ren matmangel eller om jeg bare var utilregnelig et øyeblikk er jeg ikke sikker på, men nå liker jeg det i alle fall. I tillegg kan jeg meddele at jeg spiser pølser, men bare én, og den må være grillet. Ikke stekt. Fysj. Taco har jeg også prøvd meg på, det gikk ned på et vis, og var i grunn ganske mye bedre enn kebab, for det var egentlig bare vondt.
Avisjobbens fem høydepunkter:
- Kjøreturen til Lalumsvangen, én time hver vei.
- Å ligge på bakken og knipse bilder av en iberiaskogsnegle som du egentlig er livredd.
- Ringe dyrebeskyttelsen, presentere seg og spørre om hvor langt en elg kan svømme.
- To saker om en hage som skulle lukes, og en om at den deretter var ferdigluket.
- Å bli krasjet inni bakfra. Ikke direkte morsomt, men storken jeg var ute for å ta bilde av ventet.
Da jeg nærmet meg slutten av sommerjobben hadde jeg en strabasiøs helg. Det ble liksom en slags finale, som egentlig beskriver årets ”ferie” ganske godt: Jeg startet lørdag morgen med å kaste opp, var på jobb fra ni til fire, fikk besøk av min kjære medeksamenskandidat for å forberede eksamen halv fem til elleve på søndag, og startet opp igjen på jobb klokka tolv. Ble i HA til ti om kvelden. Å Gud.
Men jeg har hatt en strålende sommer.
- Jeg savner jobben!
Abonner på:
Innlegg (Atom)